av Anne Carling

I november var Jan Løvholt, Karl Solberg, Svein Bjørnsen, Tor Inge Rølland og Anne Carling fra prosjektkommiteen på prosjektoppfølging i Uganda. Carl Emil Petersen og Åge Rønningen fra planleggingsgruppa for nytt prosjekt var også med. Carl Emil har skrevet et kort referat i siste nummer av Uganda Nytt. Her følger en grundigere rapport med presentasjon av noen av bøndene i prosjektet.

I år bestemte vi å reise ut og møte bønder før vi hadde to dager med workshop og en dag med årsmøte. Hensikten med å møte bøndene først var at vi på workshopen blant annet skulle diskutere hvordan vi kunne få flere bønder aktivt med i prosjektet. Da var det jo best å møte bøndene først, og høre deres synspunkter.

Vedco arrangerte sånn at vi fikk møte Farmers Associations i både Kalagala og Kagooge. Vi startet i Kalagala. Der hadde vi først en høflighetsvisitt hos LC3, altså leder av Kalagala Sub County. Det er de som har gitt bøndene tomt til å bygge sitt Association Home, som er ferdig; og tomt til maismøllen som nå skal settes opp. Maismøllen skal drives av elektrisitet og diesel. Vi dro ut og møtte noen bønder før møtet med Association.

Først møtte vi en gruppe bønder som hadde slått seg sammen om å dyrke mais. De hadde fått noe fra VEDCO og kjøpt noe selv. Charles var leder for gruppen. De hadde plantet i slutten av august og begynnelsen av september. Nå hadde de til sammen 52 acres med mais. De ønsket å sammenligne resultatene av avlingene av høykvalitets såkorn fra VEDCO og lokalt såkorn. De hadde brukt traktor på deling. De håpet på en god høst mot slutten av året. Hvis sesongen er god kan de regne med ca. 1500 kg. pr. acre. Nå venter de mindre, men håper på rundt 1100 kg.

Charles eier en del land. Andre bønder må leie. Det finnes nok land rundt til å leie og pløye opp for å dyrke på. Denne gruppen har betalt sin del av maismøllen og håper å male mais sånn at de kan få et bedre inntektsgrunnlag.

Charles regner med at hvis han får støtte fra VEDCO i to sesonger til, vil han klare seg på egen hånd. Han har bare tre barn. To går på skole, men et barn har ikke begynt på skole enda.

Den neste vi besøkte var Mrs. Banadda Margareth. Hun ledet en gruppe bestående av 20 kvinner og 6 menn. Gruppen hadde et navn som betød noe som: ”Bringer ut glede og honning». Margareth satt også i finanskommiteen i Kalagala Farmers Association. Gruppen dyrket mais på kommersiell basis med støtte fra VEDCO. Margareth hadde 200 høner som hadde lagt egg i ca. 3 måneder. Hun hadde en produksjon på ca. 3 brett egg om dagen. Det var noe sykdom blant hønene. Margareth ønsket å kjøpe flere kyllinger. Mais og fisk er hovedfôret til hønene, men nå hadde det vært problemer med å få tak i mais på grunn av tørken.

Vi var på feltbesøk i maisåkeren, pluss bananplantasjen. Bananene var først og fremst for familiens eget forbruk, fortalte hun. I fjor hadde hun solgt 400 banan stokker til 6000 UGX hver (2,4m UGX).

Mesteparten av inntektene gikk til skolepenger. Margareth hadde fire egne barn og to fosterbarn. Alle gikk på skole, to av dem på Makerere hvor hvert semester koster 1,5 mill. UGX. Margareths mann jobbet ikke på gården, men var handelsmann innen kaffe. Margareth viste oss et lite «kaffe nursery» med 5000 planter som gruppen hadde fått fra VEDCO. De ville selge 3000 og beholde 2000 til eget bruk.

Margareth fremstår som en flott og ressurssterk kvinne.

Møte med Farmers Association i Kalagala

12 bønder fra ledelsen i Kalagala Farmers Association møtte frem, 4 av dem var kvinner. Etter en presentasjonsrunde kunne de fortelle at antallet grupper som hadde meldt seg inn in Association var økt fra 17 til 23 i løpet av forrige kvartal. Bøndene mente at en måte å få med flere var å trene opp gruppemedlemmer. De hadde 3 bønder fra Association som dro ut en gang i uken og underviste i forskjellige emner knyttet til det å være i en Association. De hadde også stor tro på at maismøllen ville tiltrekke seg nye medlemmer.

Temaer som også ble berørt var at 40 % av bøndene har mindre enn 6 acre å dyrke på. Det er viktig å oppmuntre dem til å gå sammen om å dyrke noe de kan selge i fellesskap. Mange av kvinnene er ikke vant til å være de som selger produktene. Det er i stor grad mannens område. Derfor er de mindre interessert i å slutte seg til Association. Det er et problem ettersom vår målsetning er å få kvinner mer aktivt med.

De fortalte også om en utfordring når det gjaldt mikrofinans. Lånene er så små at de som får ikke får nyttiggjort seg dem godt nok, og de som ikke får, blir sinte. Bortsett fra at vi midt under møtet ble avbrutt av styrtregn på bølgeblikk taket som gjorde det umulig å høre, var det et fint og nyttig møte.

Neste dag sto Kagooge for tur

Tidlig start fra Kampala, men nå er veiene så gode at vi var på plass før klokken var 10. Også her startet det med et formeldt besøk. En representant for Sub County Chief ønsket oss litt uforberedt og forvirret velkommen. Jan takket for at de har gitt en tomt til Farmers Association til et eget hus. Hovedkvarteret deres er nesten ferdig og vi forflyttet oss bort til det. Der ble møtet holdt på en salgs veranda, godt og luftig.

Bøndene kommer ruslende etter hvert. Til slutt var det 24 bønder, av dem var 14 kvinner. Alle presenterte seg med navnet på de forskjellige gruppene. Her er noen eksempler på navn:

• We laugh as we work

• The one who takes you through the night is the one to thank during day

• When you sit, you never get money

• The disabled, – let us work together

• Let us come together and work together

Det ble en livlig diskusjon med bøndene hvor flere temaer kom opp. Lederen i Association leste rapport fra arbeidet. Foreløpig var bare 10 av de 28 Farmers groups fulle medlemmer av Association. De hadde gått sammen om å dyrke ananas og mais. I forrige sesong hadde de dyrket 50 acres med mais, som alt ble ødelagt av tørken. «Sånne opplevelser demoraliserer bøndene,» sa lederen. Likevel var de i gang igjen, men så at det fortsatt var områder som var preget av tørken.

Hønseriene hadde også hatt problemer på grunn av tørken. Det var vanskelig å skaffe fôr. Mye av fôret til hønene kommer fra maisen. Det ble en lang diskusjon om hvordan de best kunne skaffe fôr til hønene. Karl mente de burde dyrke hønsefôr selv. Hvis de gjorde det, kunne de også drive handel med å selge fôr. Karl spurte dem også om Kagooge var et egnet område for å dyrke mais. Men mais ville de ha, blant annet fordi det vokser fort. De mente at selv om de mistet en sesong, ville det lønne seg. De var også opptatt av å få kjøpt en mais- mølle, og mente at den også kunne brukes til kassawa.

En av kvinnene tok opp problemene omkring vann. De strever blant annet med å ha nok vann til dyra. Det er vanskelig å finne vann i området, så de er helt avhengige av regnvann.

Veien fremover i følge lederen: Vi ser frem til å ha nytte av «Association Home» og vil feire når huset står ferdig. Vi håper å sette opp en maismølle og en maskin til å produsere kaffe. Det vil oppmuntre flere bønder til å bli medlemmer. Håpet er at innen 10 år vil ingen bønder i Association være fattige, og alle bønder vil være medlemmer enten de ønsker eller ikke.»

Mbasalaki Ruth var den første bonden vi besøkte i Kagooge. Det var den samme kvinnen med hønene, som jeg intervjuet i Uganda Nytt i mars 09. Da jeg besøkte henne i februar, manglet taket til det store hønsehuset, men nå hadde hun fått penger til bølgeblikk platene som skulle legges. Og det var i grunnen det eneste som hadde skjedd siden sist. Det var tydelig at tørken også hadde hatt en innvirkning på Ruths arbeide. Hun hadde fortsatt høner i huset som hun og mannen skulle flytte inn i når hønsehuset var ferdig. Det var også fortsatt bare en etasje i hønsehuset. Hun hadde 400 høner inni der. Men de begynte å bli gamle, så produksjonen var gått ned. Hun ville selge dem og ville få minst 5000 UGX pr. høne. I huset sitt hadde hun 150 nye høner og håpet å kjøpe 200 til før jul. I tillegg håpet hun å få 600 fra VEDCO i mars neste år. Ruth hadde en maisåker på 3acrs for mat til hønene. Hun planla også å dyrke soyabønner.

Andre kvinner som drev med høner, kom til Ruth med egg slik at de kunne selge sammen. Da produksjonen var på det beste, kunne de selge 150 brett med egg i uken. Ett brett tar 30 egg og selges for 5.000 UGX.

Fra Ruth kjørte vi langt innover i bushen. Vi kom inn på et nydelig feiet tun hvor ekteparet Akoli Mandino og Okasiri Muhamadi bodde. Utenfor et av husene satt en gammel bestemor som lyste opp ved synet av en hvit bestemor. Det måtte kysses, klappes og klemmes før jeg kunne gå med de andre og se gården. Kona ble gående sammen med meg. Hun kunne fortelle at kua deres hadde dødd i tørkeperioden, at de hadde en plog som de nå måtte bruke håndkraft på. Hun fortalte at hun var 29 år gammel og hadde født 7 barn. 6 av dem levde. Da hun sa at eldste sønnen var 16 år gammel, tenkte jeg at det var noe som ikke stemte, hun kunne da ikke ha fått barn som 13 åring? Jeg måtte forhøre meg med mannen. Men ganske riktig, han hadde «funnet» henne da hun gikk i P7 og fått barn med henne. Da hadde han allerede 21!!(dere leste riktig) fra før. Av disse var 9 døde. Han sa han betalte skolepenger for 19 barn, mens kona hans beklaget seg over at hun ikke hadde skolepenger til barna. Hvordan det hang sammen fikk jeg ikke klarhet i.

Det de viste oss var en søtpotetåker. Det var stiklinger de hadde fått fra VEDCO tidlig i høst etter tørken og som nå snart var klare for høsting. Det var godt å se at ekstramidlene fra oss ga resultater så fort. De hadde også en del ananas. Selv om de var preget av tørken ville det bli mulig å høste en del etter hvert.

Vårt siste besøk var hos Kasirye Bonifas og kona, som jeg ikke fikk navnet på. Kasirye var en stolt bonde. Han viste oss en stor ananas plantasje med 4800 planter som han hadde plantet i juli 08. Han hadde også fått 6000 «suchers»(det er skudd fra ananasplanten som settes i jorda og blir nye planter). Til sammen hadde han nå 17000 suchers. Han gav også til andre bønder. Ananasen selger han for mellom 500 og 1000 UGX – avhengig av størrelsen. Han håpet på en god sesong i januar. Da leier han inn folk til å hjelpe.

Kasirye var opptatt av at vi også måtte se konas bananplantasje pluss en maisåker på 2 acrs. Til sammen hadde de nå 10 acrs., som de håpet å kunne kjøpe snart. De bodde et stykke unna og hadde derfor kjøpt motorsykkel og tråsykkel for å komme seg frem og tilbake.

Kasirye satt på med oss i bilen etterpå og jeg fikk anledning til å få vite litt mer om livet hans. Han var vokst opp i en velstående familie. Faren hadde hatt 200 kuer og en stor kaffeplantasje. Han døde i fjor, 84 år gammel. Moren levde fortsatt og bodde samme sted som Kasirye. Kasirye snakket brukbart engelsk og fortalte at han hadde gått på skole til og med S1. Han hadde fått sitt første barn, 20 år gammel, nå var han 54. Siden var det blitt mange, ca. 20, sa han. Han og kona hadde vært gift i 24 år nå og hadde 6 barn sammen. Han må da ha vært veldig produktiv i noen år, hvis ikke noen av barna var kommet mens han var gift med nåværende kone. Forøvrig er min erfaring at tall må tas med en klype salt i Afrika.

Kasirye snakket med stolthet om kona si, og Enok kunne senere fortelle at de var et forbilde for andre. De satte seg ned og snakket sammen og samarbeidet både når det gjaldt arbeid, produksjon og handel.

Etter to interessante dager ute i bushen, var det to dager Workshop.

I de to dagene vi hadde Workshop var vi 19 deltakere, 8 av dem fra Norge.

Det var satt opp 5 emner som skulle diskuteres. Vi ble delt i fire grupper. Alle diskuterte samme emne i en gitt tid. I plenum etterpå gikk det på omgang for gruppene å legge frem konklusjoner fra sin gruppe. Det ble en effektiv og meningsfylt måte å arbeide på, hvor alle ble aktivisert.

De fem emnene var:

1. Program Participation. Det samme som vi hadde diskutert ute med bøndene.
2. Project Management System. Hvordan VEDCO driver sine prosjekter, og hvordan de forstår de krav NOFU stiller til prosjektarbeid.
3. Risk and Contingency. Hvilke risiko denne type prosjekter står overfor(tørke bl. a.), og hvordan ekstra midler for uforutsette hendelser (contingency) skulle brukes.
4. Contract Obligations NOFU – VEDCO
5. Experience of the VEDCO – NOFU cooperation

Etter to lange dager med Workshop hadde vi festmiddag. Der holdt Joseph tale hvor han blant annet sa at han visste lite om hva kolleger i VEDCO og i NOFU gjorde når de ikke arbeidet. Han foreslo at vi tok en runde hvor alle sa litt om seg selv. Det ble en munter, lang og informativ runde hvor vi fikk vite mye nytt. Blant annet fikk vi høre om Enoks pianospill i kirken (Karl har en fyldig presentasjon av Enok på nettsiden).

Fredagen var det et tradisjonelt og veldig langt årsmøte.

Det var en tettpakket uke, også utrolig givende. Det er så mange flotte, dyktige mennesker som jobber i VEDCO, og de byr så mye på seg selv. Vi var enige om at det er et samarbeid som er veldig berikende for begge parter.

Så er det bare å håpe at det siste året i prosjektet går uten tørke og andre problemer, og at flere bønder oppdager nytten ved å være med i Associations.