Første gjensyn med Uganda skjedde i 1996 da fem av jentene i FK 2-69 – Ragnhild, Laila, Tordis, Elsa og Inger Johanne – besøkte Uganda. Vi bodde selvsagt på Speke hotell, besøkte våre tidligere arbeidsplasser og lette etter de husene vi bodde i den gang. Men huset til Ragnhild og Laila i Mbarara fant vi ikke. Skog var vokst opp og nye hus og veier bygget. «Everything has changed», var Ragnhilds stadige refreng.

I november 2000 var fire av oss der igjen. Og denne gangen fant vi både Josef og Maria og huset i Mbarara.

Josef var taxisjåføren som var med oss på husjakten i Mbarara i 1996. Den gang hadde han taxien sin utenfor Speke. Nå var her kommet nye sjåfører. Straks vi kom på lørdag startet jakten på Josef. Vi forhørte oss på hotellet og blant sjåførene, og la igjen skriftlige beskjeder. Vi skjønte etter hvert at de som «lovet» å finne han, selv ønsket å få kjøreturen til Mbarara. For konkurransen blant taxisjåfører er stor i Kampala i dag. Det er mange taxier og få turister.

Onsdag kveld var Josef der. Han hadde fått fast arbeid ved det spanske konsulat. «Dårlig betalt, men sikrere», fortalte Josef, standsmessig i knallblå skjorte, da vi omsider hadde funnet hverandre og dro til Mbarara torsdag morgen. Han var lykkelig over å tjene en ekstra slant gjennom den uventede kjøreturen. Han trengte skolepenger til fire barn, to i «primary», de andre i «secondary». «Alt jeg tjener går til skolepenger», sa Josef, som ville at hans barn skulle få bedre utdannelse enn han selv og derfor sendte dem til privatskoler.

Den som ikke gir opp – Denne gangen fant vi huset og Josef jublet med oss. «Jeg synes jeg ser katta vår komme gjennom åpningen i gjerdet», lo Laila og pekte på et hull i nettingen. «Jeg er ganske sikker på at det hullet var der for tredve år siden også».

Ragnhild og Laila, begge sykepleiere, kunne ikke besøke sitt gamle arbeidssted, sykehuset i Mbarara , denne gangen, for der var det pasienter med ebola.

Vi var åtte jenter i FK 2-69. Ideen til et gjensyn med Uganda oppsto under Fredskorpssamlingen i Trondheim i l993. Liv L var den ivrigste. Men da vi høsten 1995 møttes hos henne i Trondheim for videre planlegging, var hun allerede merket av en alvorlig sykdom, og i februar 1996 døde hun.

Seks av oss bestemte likevel å reise – og i begynnelsen av juni møttes vi for planlegging hjemme hos Liv B. Knapt to uker senere omkom Liv B i en tragisk bilulykke. Vi andre sto ribbet tilbake – og Inger J som hadde delt hus med Liv B de to årene i Uganda, og senere hadde vært en meget nær venninne, vurderte å trekke seg. De andre ba henne innstendig om å bli med, og da hennes gudsønn, Liv Bs 29-årige sønn, ba om at hvis de reiste, kunne de prøve å komme på sporet av hans far, var det ingen tvil lenger, det måtte bli Uganda-tur.

Vi hadde få spor, men tilfeldighetene kom oss til hjelp. «Forsøk den greske klubben», foreslo Arnulf, som vi gikk oss på i Kampala Road. «Klubben var der for tredve år siden også».

Det ble greske Maria, innehaversken av klubben, som satte oss på sporet. Vi fikk flere telefonnummer og adresser, både til Athen og Australia. Den videre historien er altfor lang til å fortelles her, bare at den fikk en usedvanlig lykkelig slutt, som langt overgår de fleste Tore på sporet – en sønn som har fått en far og en søster og en far som i dag har seks barnebarn i motsetning til ett i 1997 – og en far og sønn som viste seg å bo bare tre timers kjøretur fra hverandre – en på Jylland – en i Hamburg. Og det viktigste av alt – mennesker møttes som ble glade for hverandre.

Nå, fire år etter, oppsøkte vi Maria, for å takke henne for hjelpen og fortelle alle detaljer i historien. Maria ble rørt og glad, både over historien og over at vi kom for å fortelle. Vi fikk en fin aften i den greske restauranten søsteren Elisabeth innehadde.

Vi tråkket også på, for oss nye stier i Uganda. Inger J var på Makerere og diskuterte fremtidig universitetssamarbeid, og sist, men ikke minst, vi hadde en dag med Fred i Walunkunyu og Kiralamba. VAUs styre har snakket en del om hvordan en kunne engasjere medlemmene i foreningen. Da vi gikk rundt i Walunkunyu og så på vannpumpene, klinikken og skolen, visste vi at den beste veien til engasjement er å reise ut og møte landsbyene og menneskene og se hva som kan oppnås med relativt små midler. Særlig var vi imponert over skolen. Klinikken har enda dårlig utstyr og de tre sykepleierne i gruppen bekymret seg over mangelen på utstyr og dårlig hygiene. Hvordan kunne dette forbedres? I Kiralamba ble vi opptatt av at de 40.000 murstein som trenges til første byggetrinn av skolen, snart skulle komme på plass. I et møte med mennesker i landsbyene opplever en også hvor viktig det ville være om mange av oss medlemmer kunne bidra med en ekstra skjerv for å skaffe flere stipendmidler.

«To a boy or a girl», sto det på noen av de brune små papirlappene, pent brettet som brev, som vi tok med oss fra Walunkunyu for å poste til vennskapsskolen – Vesterskaun skole i Sørum. Andre brev hadde konvolutter med navn og adresser til spesielle elever. Femti – seksti i alt.

«Om vi hadde et sted å bo når vi uken etter skulle besøke Mombasa», undret Maria, da vi skulle bryte opp fra en begivenhetsrik aften i den greske restauranten. Og møtet med den greske Maria resulterte i at vi uken etter bebodde en stor, herskapelig villa med deilig hage nær stranden i Mombasa.

Inger Johanne