REISEBREV nr. 3 fra UGANDA . Mai 1997. Av Tor Foss

Uganda-pendlerforeningen ­ vi er vel kvalifiserte for den nå ­ Hildur, Torstein og jeg, der vi sto på Entebbe airport 1. mai og venta på transport til Kampala.

Situasjonen i Sentral-Afrika var noe spesiell i disse maidagene. Kabilas styrker sto bare noen mil utenfor Kinshasa, og i nord i Sudan var John Garrangs SPLA på frammarsj mot Juba. De er gamle venner og lærlinger av president Museveni. Så er også flere andre afrikanske ledere og opposisjonsførere. Tidsskriftet Time karakteriserte i april d.å. Museveni som en «godfather»i ferd med å utvikle et nytt Sentralafrikanske forente stater.

Frankrike er den store taperen i denne forandringsprossesen. Siden avtalen i Fashoda i 1898, som ble inngått mens Frankrike og England var på nippet til å gå til krig mot hverandre, har de franske interessene i Sentral-Afrika vært fastslått, og Frankrike har jobbet hardt for å hevde sine interesser. De har imidlertid holdt på feil hester.

Med nye regimer i både Rwanda og Zaire-Congo ser det ut som om det blir en anglifisering av hele regionen. Denne utenrikspolitiske situasjonen påvirket også interne forhold, og Ugandas militære styrker sleit fortsatt med opprørsgrupperinger både vest og nord i landet. Dette var vel årsaken til at vi så flere bevæpna uniformerte kvinner og menn, enn for et år siden.

Så kom endelig Lawrence og henta oss. Han er vår «halv-norske»venn. Direktør for et ugandisk-norsk joint ventureselskap; NORPLAN, og har studert 5 år i Norge, -på BI.

Med oss i bilen blei Cato, en norsk arkitekt som skulle gjesteforelese ved Makerere University. Cato hadde vært flere turer til Uganda i samme ærend. Han hadde dessuten flere år på baken som bistandsarbeider i Øst-Afrika.

En hyggelig fyr som vi skulle se mye til å høre mye fra i den tida vi var i Uganda. Vi ble kjørt opp til Nakasero Hill, rett over gata for Uganda Television og Information- department. «Et farlig sted å bo hvis det skulle skje et militærkupp,»sa Lawrence. Men den tid er over. Uganda, ihvertfall i sør synes stabilt og rolig.

Vi ble innkvartert i en tømmerhytte, satt opp på plenen foran Scan-African og Noraf´s kontorer. En norsk tømmermann hadde kommet utelukkende for å lafte den opp etter god gammel tømmermannsskikk. Det var en flyveidé om at den kunne brukes i nasjonalparkene. Den ser ikke ut til å ha slått an, muligens på grunn av de aggressive termittmaurene. De spiste engang opp hele kofferten min, med innhold.

Hytta var ihvertfall et rimelig og godt tilbud for oss tre. 2 små soverom, bad og stue. Jeg fikk tildelt køye i stua, med ansvar for å låse gitterdøra av jern når jeg la meg. Jeg var også den som fikk samme jerndør i foten hver morgen, når Torstein morgenfrisk og trallene åpnet opp.

Den smale verandaen foran hytta ble vår samlingsplass for frokost, eventuelt en lunsj eller middag, men ihvertfall en nightcup i måneskinn, med Sydkorset i horisonten og Karlsvogna hengene opp ned i nord. Denne hytta er disponibel også for andre Ugandafarere. US $ 15.- pr stk. pr. natt.

Fuglelivet var også sprudlene der oppe på Hillen. Ikke alle fugler trakk nordover om våren. Blåfuglen Kingfish satt ofte på strømledningen og studerte oss, med sitt store hode og lange nebb. Ellers var det flere heirer/ibis samt en og annen gribb og en del kråkefugler med stygt språk som rotet i naboens søppelhaug. Hønene fra ifjor må ha blitt gryteretter forlengst, det var absolutt færre av dem nå, og de få kyllingene holdt en anstendig avstand.

Dyrelivet forøvrig besto av endel hunder som lusket rundt, og andre som hylte som bakgrunnskonsert. Nattelydene var preget av musikk og dans. I det fjerne hørte vi tradisjonell sang med trommeakkompagnement. Ved sida av vår hytte hadde vi imidlertid All Saints Cathedral , og der var det som regel nattåpent, – med «englesang»og dans langt ut i de små timer.

Religionen har et sterkt grep på afrikanere. Som biskop Tutu i Sør Afrika engang sa: «De hvite kom til oss med sin Bibel og vi eide landet. Nå har vi Bibelen og de hvite landet.» Forandringens vind har feid over Sør Afrika, men det er fortsatt afrikanerne som er mest trofaste mot religionen.

Statistisk er det 10-15% muslimer i Uganda. Dette er betraktelig færre enn da Idi Amin erklærte Uganda som en muslimsk stat og håvet inn store penger fra Saudi Arabia og Libya.Katolikkene er i flertall, og resten er protestanter,-The Church of Uganda ( det er også en liten minoritet som holder på de gamle naturreligionene). Men de kristne, de er så mye mer kristne i Uganda enn jeg tror de er her hjemme. Det er et spørsmål om ikke misjonærveien går i feil retning?

Sett i et historisk lys; da Bugandas Kabaka Mwanga i 1886, ba over 30 hoffpasjer om å avsverge seg sin kristne tro, eller gå på bålet, valgte de alle martyrdøden på bålet. En slik heroisk tro har overrasket og imponert religionshistorikere, for den står i sterk kontrast til hva misjonsvirksomheten ellers oppnådde i Sentral,-og Øst Afrika.

Dette gir vel litt av bakgrunnen for det engasjement og den besluttsomhet som preger mange ugandere,- selv om både de selv og vi andre sjokkeres og forundres over de mange ugjerninger og grusomheter som ble begått under Amins og Obotes terrorstyrer.

Og noe av denne destruktive atferden henger i, som en motsetning til de positive egenskaper. Likegyldighet overfor liv og eiendom. Ran og mord er ikke uvanlig, og som jeg tidligere har fortalt, investeres det mye i sikring og vakttjenester. Som en europeer fortalte oss:» Nå er det dødsstraff for væpnet ran, hvilken rolle spiller det da om ranerne også dreper?» Våpen er det mer enn nok av.

Men for å snakke om noe mer hyggelig. Vi kom jo for å drive fram et utviklingsprosjekt, og jeg er stolt av å være med på dette. Nå snakkes det så mye her hjemme om at NORADs midler ikke kommer fram til de som trenger det, og at prosjektene er mislykket. Det er derfor godt å se at «Venner av Uganda²s lille landsbyprosjekt i Walukunyu, fungerer. Vi kommer ikke,- bygger, og forsvinner, men vi er med på å starte en utvikling i et lokalsamfunn som vil fortsette etter at vi har trukket oss ut.

Det er vel ikke så merkelig, for som Torstein, leder av foreningen sier, vi ­ d.v.s. Venner av Uganda ­ representerer tilsammen ca. 500 års erfaring fra Uganda, på de fleste fagområder.

Det er alltid en glede å komme opp til «vår» landsby Walukunyu. Etter at vannpumpene kom opp, skolen sto ferdig, og helsesenteret begynner å reise seg, skjer det noe i landsbyen. Det er ringvirkningene: Folk har begynt å mure opp sine egne hus. De dekorerer husene utvendig, bygger røykavtrekk for kokeovnene, samler inn penger for vannavgift, som blir brukt til småreparsjoner av pumpene. Kvinnegruppas kurs har gått videre fra å være alfabetiseringskurs på eget språk, til også å bli engelskkurs. Nå vil kvinnene lære å produsere honning, og vi bidrar med innkjøp av 20 bikuber.

Barnetallet i skolen har eksplodert, så nå ligger det inne en søknad om å bygge på skolen med et par klasserom.

Melkeproduksjon er i gang, og melk leveres for salg ved den lokale «duka²en ved hovedveien. I min uforstand etterlyste jeg kuene, og da vi kom opp på vår neste tur sto de på rekke og rad og møet oss velkommen.

Jeg må vel tilføye at på den siste turen til Walukunyu lå både Hildur og jeg nede på grunn av matforgiftning, så Torstein måtte ta turen «alene»sammen med en representant fra Kampala Rotaryforening, forøvrig en lite samarbeidsvillig forsamling som måtte godkjenne prosjektet for at vi skulle få utbetalt endel midler som var skaffet tilveie fra Rotary-foreningen i Mo i Rana.

Torstein og jeg hadde planlagt en weekendtur til Queen Elisabeth National Park, mens Hildur dro på familiebesøk. Vi avlyste den turen på grunn av uroligheter.

Uroligheter er et mildt uttrykk. Flere drap og voldshandlinger hadde skjedd i Kasese- Ruwensoriområdet i den siste tida. Også i nasjonalparken. Opprørere hadde flyktet inn i parken nattetider etter kamper med forsvarsstyrkene. Der blei de drept av løver. Forskrekkede parkvakter fant bare tre hoder i veikanten etter at løvene hadde tatt sitt.

The New Vision hadde i en artikkel 5.mai en påstand om at forsvarsstyrkene var mer interessert i » piker, vin og sang,» enn å jage opprørsstyrkene, «had resorted to over-drinking, womanising, and extorting money from the public instead of pursuing the enemy.»

Det er også riktig at kampen mot opprørsbevegelsen trekker ut. I 1994 var vi en gruppe fra Venner av Uganda, på tur gjennom hele Toro til Fort Portal, og det var en fredelig tur. (se reisebrev nr.1)

13.november ifjor, i 1996, invaderte en gruppe Zaïre-regjeringssoldater og Ugandaopprørere grensen mellom Kasindi og Bwera. Målet var Kasese flyplass. Men de blei slått tilbake av forsvarsstyrkene. Ugandaopprørsstyrkene hadde holdt til i Zaire, og tildels fått våpenopplæring der. Nå vendte de tilbake sammen med deler av Mobutus styrker.

Det var ikke bare opprørske og tapende soldater som kom trekkende over grensa, fordi forholdene blei for tøffe i Congo-Zaire. I januar iår valgte 400 elefanter å emigrere til Uganda. De labbet over til Queen Elisabeth National Park, hvor de følte seg trygge.

Riktignok er de litt mindre og av en annen stamme enn Ugandaelefantene, men de er velkomne i en park hvor de fleste av den lokale stammen blei utrydda under borger-krigen.Det er vel ikke tilfeldig at de valgte å forlate Congo-Zaire før de store kampene.

Etter at Kabilas offensiv i Øst-Zaire var så vellykket tidligere i år, ble flere av de samme grupperinger (d.v.s. Mobutu-vennlige styrker, både zairere og ugandere) trengt inn i de uveisomme fjellpartiene på grensa. De ugandere det dreide seg om var delvis muslimer, tidligere Amintilhengere, med kontakter til opprørerne i West-Nile distriktet. Blant disse sammensatte gruppene var det også endel gamle Rwenzururu-opprørere fra Bakonjo og Bamba-områdene i grensedistriktene.

De siste hadde jeg godt kjennskap til fra min fredskorpstid i Toro i 1964-65. Da var Rwenzururu-bevegelsen på sitt høyeste, og jeg som den gang jobbet for Community Development kontoret i Fort Portal, var den eneste som kunne reise ut i Bwamba og Bakonjo-områdene, siden de andre på kontoret var Batoroer, og derfor risikerte å bli drept i disse områdene, hvis de kom uten militærekskorte.

Daværende leder for Rwenzururu-bevegelsen, Isaya Mukirane, hadde etablert sitt eget kongedømme i Ruwenzorifjellene. Han hadde tilogmed sendt brev til FNs general- sekretær og bedt om anerkjennelse for sin stat.

Det hadde vært en årelang konflikt mellom stammene i Vest-Uganda. Baambaene og Bakonjoene som hadde stammefelleskap også på den andre siden av grensa, hadde opplevd seg undertrykket av Batoroene, dette stolte folket i det gamle kongedømme Toro. De var ikke lenger bare fiender med Batoroene. De ble nå også sett på som en terroristbevegelse og bekjempet av den nye frie staten Uganda. Hele dette området var «Disturbed area»på 60-tallet.

Da derfor Harald Julsrud og jeg ønsket å klatre i Ruwenzori var det forbudt. Det var ingen bærere tilgjengelig. Harald og jeg var imidlertid besluttet på at vi skulle opp. I juli 1965 dro vi avsted sammen med briten Gordon Taylor. En teologistudent jeg kjente fra Fort Portal.

Først hadde jeg kontaktet mine venner i opprørsbevegelsen. De hadde dessverre en så byråkratisk og langsomlig saksgang i kongedømmet, at tillatelsen til å klatre først forelå da vi kom ned igjen til Fort Portal. Til gjengjeld var den utstedt med 7 kopier til diverse kongelige departementer.

For sikkerhets skyld fikk vi derfor med oss to bevæpnete soldater fra Uganda Rifles.

Gordon trakk seg fra det siste klatreframstøtet, men Harald og jeg nådde toppen, d.v.s. den nest høyeste , Alexandra Peak 5091 m. Bare 18 meter lavere enn Margeritha.

Vi kan skryte av at vi var de første og kanskje de eneste som har gått opp uten bærere. Vi fikk også sjansen til å prøve skiene under ekvator. På Elena hut, øverst oppe i brekanten lå der et par ski med norske Kandaharbindinger.

Denne bedriften skreiv jeg om i en Allers-artikkel i juli 1966 ( da kostet Allers kr.1.75, og mitt honorar var kr. 800.-).

Torstein og jeg dro altså ikke til Queen Elisabeth National Park. Istedet valgte vi å ta søndagsturen til Jinja for å se Nilens kilde, Owen Falls, og lunsje på Rippon Falls Hotel.

Jinja Road var ikke så verst, langt bedre enn Bombo Road.

Vi fikk behørig fotografert hverandre ved plaketten som forkynte at her lå Nilens kilde.

Speke var her 28 juli 1862, men minneplaten som blei satt opp med hans navn, er sammen med Rippon Falls forlengst oversvømmet i forbindelse med oppdemningen. Det var ikke noe turistoppløp der.

Rippon Falls Hotel fant vi nedlagt og forfallent. Vi spiste lunsj på Seaside Hotel, – på terrassen med praktfull utsikt over Victoriasjøens utløp. Jernbanen gikk nedenfor oss. Linja blei i hovedsak brukt som gangsti av lokalbefolkningen. Men det kom faktisk et tog mens vi satt der, et godstog i bedagelig tempo som ga fotgjengerne god tid til å komme seg bort fra linja. Det var det første toget jeg hadde sett i Uganda på over tredve år.

Mer interessant var det å følge med på garnfiske i sjøen. To båter. I den første en mann, det så ut for oss som han satte garn på norsk normalt vis. I den andre derimot var det to mann. Den ene padlet, den andre kastet garnet ut i en stor sirkel, som en fallskjerm, og dro det så inn igjen. Dette gjentok han, mens kameraten padlet bukta rundt.

Vi satt litt for langt unna til å ha noen formening om fangsten, men vår fisk smakte fortreffelig. Torstein tok matoke til, bananstappe uten smak eller næringsinnhold, men som regel med en fantastisk saus til.

På tilbaketuren stoppet vi ved Owen Falls, et imponerende damanlegg, endel forfallent, men under oppbygging igjen med bistand fra NORAD, DANIDA og SIDA.

Vi måtte ha bilder av oss ved fossen. Vi blei avbrutt ved at en soldat i rask gange kom bort til oss. Han gjorde det klart at fotografering ikke var tillatt. Det var det ikke noe skilt om, men vi valgte å ikke ta en diskusjon på det. Vi beklaget og lovet at vi aldri skulle gjøre det mer, og situasjonen så avklaret ut, da brått en ny person dukket opp,- i en halv-militær uniform, riktignok uten våpen, men han var i motsetning til vår lille soldat, en riktig ufyselig fyr. Truende; vi var nok ute på spionasjeoppdrag (hvem nå det skulle være for), og vi måtte nok regne med lange avhør på politistasjonen.

Vi så for hos hele søndag kveld og kanskje også natta ødelagt, og forsøkte oss så godt vi kunne å vri oss ut av situasjonen, ved å vise visittkort, sammenlikne med NORAD – skiltet bak oss og fortelle at det var bare skiltet vi tok foto av. Det hjalp lite, inntil Torstein med et smil foreslo at vi alle gikk å tok oss en øl. Det ville vår plageånd naturligvis ikke, men han var åpen for å ta imot penger så han kunne drikke på vår helse. Det var vel det han hadde vært ute etter hele tida. Den lille soldaten som hadde stått som passiv tilskuer til dette dramaet fikk også en liten slant. Den andre var nok ikke interessert i å dele med noen.

Affæren blei rundet av, men vi hadde en dårlig smak i munnen. Det ligger dårlig an for turismen i landet , hvis man skal bli utsatt for slik utpressing ved et så kjent turistmål. Men dette var også den eneste ubehagelige opplevelsen vi var utsatt for,- og jeg er avbildet foran Owen Falls, selv om det kosta dyrt.

«Tor hadde med seg noen myke gaver til Uganda,» skreiv Torstein i vår reiserapport. Jeg vil nå si at mykhetsgraden var avhengig av innholdet.

Jeg hadde altså med meg ca. 1000 kondomer. En gave fra Olafiaklinikken i Oslo og Landsforeningen mot AIDs i Norge. Dette var naturligvis en dråpe i havet, men jeg hadde ikke lyst til å komme tomhendt til mitt besøk på AIDs informasjonssenteret i Kampala. Hildur og jeg dro på besøk, og videofilmet overrekkelsen.

Ifjor lå informasjonssenteret i trange kjellerlokaler midt i Kampala sentrum. Nå hadde de fått nye flotte lokaler i utkanten av sentrum. Det var delvis amerikansk finansiert, og presidentfruen Hillary Clinton åpnet senteret tidligere i år. Leder for senteret nå, var en amerikansk dame; Elisabeth Marum, gift med en nordmann. Jeg satte imidlertid også stor pris på å møte igjen min gamle venninne Josephine K. Kalule fra tidligere Uganda- turer.

Det som Josephine og Elisabeth fortalte Hildur og meg, bestyrker i stor grad mine antakelser fra siste reisebrev om at AIDs-epidemien er for nedadgående. De tall jeg refererte til fra Mbarara sist, viser en fortsatt dalene kurve. Fra 1992 til 1995 var antallet HIV-posive redusert fra 30,2% til 16,6%. I 1996 hadde tallet sunket til 15,0%. Den samme dalene kurve gjør seg stort sett gjeldene på alle de klinikker for gravide, hvor det var ført statistikk.

Elisabeth fortalte også at de hadde fått bekreftet at informasjon nytter. På en jenteskole i Fort Portal hvor det over tid hadde blitt drevet aktiv seksualopplysning, hadde de nå fått svært optimistiske rapporter om nedgang i HIV-smitte.

Men det er langt igjen. AIDs er fortsatt en dødelig sykdom som skaper enorme sosiale problemer, selv om det er andre sykdommer som tar flest liv. Malariaen er på frammarsj igjen. Myggen blir resistent mot de medisiner, som forøvrig bare et fåtall bruker.

Ca. 20% av dødsfallene blant barn under 5 år skyldes malaria. De andre dødelige sykdommer, er som jeg skreiv i mitt siste brev; Luftveisinfeksjoner, Diaré og Tuberkulose. Det skal også nevnes at spedalskheten igjen er på frammarsj. Dette er ikke fordi man ikke har helbredende medisiner, men fordi spedalskleire som ofte er plassert ute i distriktene, spesielt i nordvest blir isolert på grunn av opprørsaktivitene, og derfor ikke får tilført den nødvendige medisin.

«Vårt» helsesenter i Walukunyu, blir en viktig brikke i å redusere dødeligheten for mor og barn under fødsler. Vi har fått garantier for at senteret blir betjent med hjelpepleiere fra fylkeshelsetjenesten. Vi er også innstilt på å finansiere jordmorutdannelse for en av kvinnene i landsbyen.

Et annet betydelig helseproblem i Uganda er blindhet.

På ambassadens 17.maifest traff jeg igjen Audun og Tove, gamle venner fra Norge. Audun er øyelege og stasjonert på et Lions-prosjekt i Masaka-området. Han fortalte at operasjonene var nesten 100% vellykket. De som hadde dårligst mulighet for operasjon, var de som tidligere hadde vært hos medisinmannen (det er ikke alltid lokalmedisin er best). Mange pasienter trakk seg også fra operasjonen. Det var satt ut et rykte om at doktoren tok ut øynene deres og skrapet dem. Muligens var det medisinmannen/konen som hadde satt ut ryktet for å holde sin egen business igang?

Uansett, dette var hjelp som monnet, det er bare så leit at Lion ikke sender ned noen ny øyelege når Audun reiser hjem i høst.

Tove, sykepleier og tidligere aktivist i kvinnefronten, fikk endel å styre med da de to gutta deres begynte på den lokale skolen. Lærervold; i Uganda er fysisk avstraffelse i skolen tillatt, men begrenset til at rektor selv må gi den oppsetsige elev noen rapp i påsyn av hele skolen. Men det er ikke uvanlig at den enkelte lærer farer for hardt fram.

Tove reagerte sterkt på rapportene hun fikk fra gutta sine, og hun organiserte en foreldreaksjon som førte til at en spesiell råtass av en lærer fikk sparken.

17. maifeiring i den norske ambassadeboligen. Norge har for første gang oppretta ambassade i Uganda. Vi har tidligere vært representert via Tanzania, og hatt et lite NORAD-kontor i Kampala. Vi var nå representert ved Charge´d´Affaires; Arild Øyen.

Han og hans kone hadde forberedt en storstilt feiring i ambassadeboligen på Kololo Hill. Uganda Police Band, et av de få storbandene i Uganda spilte opp med marsjer og norske melodier, ikke å forglemme de to nasjonalsangene. Vi stilte opp og gikk i tog rundt kvartalet, med bandet i spissen. Det vakte oppsikt. De som jublet mest var nok i naboambassaden. Zaires ambassade. Det var jo også deres frigjøringsdag, – den første.

I den svenske ambassaden derimot blei det noe forvirring. Porten blei åpnet av nysgjerrige, og vips var to hissige vakthunder ute å laget tumulter i våre rekker før de blei fanget inn igjen. Svenskene har tydeligvis enda litt problem med 17.mai.

Vi traff jo så mange, både gamle og nye venner. Flest nye; det hadde vært store utskiftninger siden ifjor. En liten gjeng blei med oss hjem til nachspiel på hytteverandaen.

Der var «Tommelise»-Karen fra Sykkulven, en gammel fredskorpsdeltaker. For tredve år siden var hun og Torstein med i en liten gjeng som dro fra Uganda for å feire jul i Mombasa.

Nå var hun på et tre måneders oppdrag for det danske Redd Barnet. Hun var stasjonert i Gulu «hovedstaden» i Acholi, hvor Kony´s terrorister; «The Lords Resistance Army» herjer og dreper, hovedsakelig sivile. Bare å komme ut og inn av Gulu var risikofylt. På grunn av landminer og overfall, var bare fly sikkert. «Tommelise» dro allikevel til Kampala med bil. Hun tar fly tilbake.

«Tommelise»er spesialpedagog og arbeidet på et barne/ungdoms rehabiliteringssenter. Dit kom barn og unge under 18 år etter at de var blitt frigjort eller hadde klart å rømme fra terroristene. Deres livshistorier var som de verste mareritt. De hadde store traumer som måtte bearbeides.

Terroristene,- den såkalte Guds motstandsbegelses framgangsmåte er terrorisering av sivilbefolkningen med mord, voldtekt, ran og brann. Eller kidnapping av barn. De fleste blei kidnappa når de gjorde sine daglige sysler. Gårdsarbeid, vannhenting eller besøk til venner og familie. Det livet de blei tilbudt hos terroristene sto ikke tilbake for de vilkår som eksisterte under forrige århundres slavehandel. De var stadig på marsj, til og fra Sudan. Bundet og lesset ned med tunge bører. De som ikke maktet å følge med, blei skutt i veikanten. Når de slo leir var de også bundet. Voldtekt og mishandling var vanlig. De mest utvikla jentene blei plukka ut som «koner»for komma koner for kommandantene.

Gutta skulle «utdannes» til soldater, men de blei bare sluppet løs fra tauene når terroristene angrep, eller var i kamp. Det var i disse situasjonene noen klarte å rømme, ved å henge etter, og så forsvinne under voldshandlingene. Da trodde lederne at de var drept under kampen, og brydde seg ikke mer.

Når de kom inn til mottaksstasjonen, hadde de mareritt om nettene, og om dagen gikk de rundt med stivnete lemmer og tomme blikk. Selv etter flere dager reagerte de sterkt om de så en uniformert person i nærheten av senteret.

Men hvor lenge var de på mottaksstasjonen ? spurte vi: Merkelig nok, sier «Tommelise²
­ De fleste kom seg svært godt etter 14 dager. Da kunne de sendes hjem til familien. Det virket utrolig for oss, særlig for meg som har arbeidet med norske ungdommer som i årevis sliter med traumer de har opplevd i barndommen.
­ Men , sier «Tommelise»- afrikanske barn er i motsetning til de norske mer sjølstendige, de er mer «down to the earth²,- de har hatt død, sykdom og elendighet inn på livet hele tida. De har et naturlig forhold til lidelse og nød, og de er vant med å ta ansvar i ung alder.

Det kan nok være riktig dette, når vi ser på de unge i Uganda idag med sin livslyst og sitt pågangsmot skulle en ikke tro at landet har vært igjennom 20 års borgerkrig og terror.

Men denne beskrivelsen belyser et problem som har vært lite framme i internasjonale media. Hva skjer med barnesoldatene som er tvangsrekruttert inn i en eller annen bevegelse? Psykologen; Magne Raundalen reiste til Uganda på slutten av 80-tallet for å forske på de barnesoldatene som hadde sluttet seg til Musevenis frigjøringsbevegelse.

Jeg veit ikke hvilke resultater han kom til, men forskjellen på disse soldatene og de «Tommelise»møtte i Gulu, er enorm. Musevenis barnesoldater, var unge som slutta seg til frigjøringsbevegelsen, ofte i hat og sinne over at deres pårørende var drept og maltraktert av det daværende regime.

Jeg tror nok Raundalen kunne ha nytte av en ny tur til Uganda for å intervjue de ungene som var blitt kidnappet og tvangsrekruttert til soldater eller brukt som feltmadrasser for «Guds opprørshær»!

Det var forhandlinger igang om utveksling av krigsfanger mellom Sudan og Uganda i Kenya, men Ugandas hovedforhandler, statsråd Rebecca Kadaga, stilte som en absolutt betingelse for videre forhandlinger at Sudan utleverte 19 skolejenter fra Acholi, som var kidnappet av Konys rebeller. Det er bare noen få av alle de kidnappete ungene, men det er et viktig prinsipp.

Det blei stille en stund på verandaen etter at vi hadde hørt på denne dramatiske beretningen fra nord. Avbrutt av en tur til dukaen på hjørnet for å handle øl og Waragi.

En viktig forutsetning for å få øl i dukaen er at man medbringer tomflasker. Enkelte ganger virket det som om de tomme flaskene var viktigere enn de fulle. Første dagen hadde vi ikke flasker, og det var såvidt jeg fikk handla mot å love på tro og ære at flaskene skulle returneres. Jeg forsto jo etterhvert at bryggeriene ikke ville levere ut mer enn de fikk flasker i retur.

Gjengen på verandaen, var foruten oss tre hyttebeboere, «Tommelise², Cato, Odd og Paal. Den samme Paal som jeg skreiv om i mitt siste brev, oppfinneren av «Peko Pe»- grasovnen. Han hadde stått på hele siste året i forsøk på å introdusere sin billige miljø-ovn, som var blitt rost opp i skyene av alle. – Men, som han sier: – den er jo så billig at alle kan lage den. Derfor er heller ingen av de store kapitalsterke konsernene interessert. Hadde det vært et produkt som det kunne tjenes penger på, hadde nok ovnen forlengst vært lansert som løsningen på et av de største miljøproblemer i den 3. verden.

«Sådan er kapitalismen,»sang Fred Åkerstrøm på 70-tallet.

Odd er skogmann, og har vært her i flere år. Norske Skog har hatt et langvarig samarbeid med Uganda, og norske skogsfolk har hatt stor betydning for utviklinga av skogbruket her. Det morsomme er jo også at Odd fulgte etter meg i samme jobb og bolig som jeg hadde hatt i Fort Portal. Odd var FK- er i 1968.

Det blei seint før gjestene forlot oss, og 18.mai var påbegynt. Det var også reisedagen.

Som vanlig dro vi innom Lake Victoria Hotel før avreisen. Bassenget var tomt, men vi fikk en hyggelig avskjed med gode venner, og tradisjonell stammedans til.

Det går framover med Uganda. Folk virker fornøyd, og det er tydelige forbedringer fra år til år. Nå er et dansk entrepenørfirma igang med å legge Entebbeveien. Men Bombo Road er like ille. Hull i hull, – potholes. På veiskulderne vingler syklistene fram med kjempelass på bagasjen. De lever et farlig liv blant bilførere som ser ut til å stole mer på overnaturlige krefter enn sine egne styringsevner. Forøvrig er Uganda et land som ville egne seg godt for sykkeltrafikk. Det pussige er at selv om kvinnene er aktive syklister, er det ikke en eneste damesykkel å se på veiene. Den må da være meget praktisk for damene i sine omfangsrike Busutier.

På flyet hjem måtteTorstein sitte i midten. Jeg satt nærmest midtgangen. Som Hildur sa: -Tor har alltid en unnskyldning; enten har han vondt i ryggen, eller så får han klaustrofobi. Hildur ville heller ikke sitte i midten.

Noen dager etter hjemkomsten blei vi invitert i mottakelse hos den nye Uganda-ambassadøren; Omar Migadde Lubulwa. Det var etter at han hadde vært hos kong Harald og presentert sine akkreditiver. Han fortalte oss at kongen hadde fått en grundig informasjon om vårt Walukunyu-prosjekt.

Ambassadøren stilte i sin blendende hvite Kanzu, og den kvinnelige sekretæren i Busuti. Foruten oss, var mottakelsen preget av representanter fra UD. Flere ga uttrykk for at Venner av Uganda hadde gjort en god jobb med å få Uganda på kartet her hjemme,- spesielt i Stortinget.

Tor Foss