REISEBREV nr. 4 fra UGANDA . November 1998. Av Tor Foss

8 timers venting på Gatwick flyplass utenfor London. Tross alt et trivelig sted, og med hver vår halvliter på Red Lion pub sitter Torstein og jeg å venter på at British Airways skal gi oss videre skyss til Entebbe.

Da dukker de opp ­ vi må gni oss i øynene. To engelske bobbies, riktignok ikke i hjelm, men med lue og i skjortearmene – men der stopper også likheten.

To mann med skuddsikre vester og maskinpistoler i skuddstilling, som patruljerer shoppingområdet på Gatwick flyplass i England! Og vi er ikke engang kommet til Afrika.

Dette var 5. november, så jeg tenker at de er vel i gang med å sikre plassen til fredag 13. som er vår hjemreisedato. Lørdag 14. november var det ihvertfall ikke tegn til noe bråk på Gatwick.

I Kampala var alt som det pleier; væpna soldater og politifolk ­ både mannlige og kvinnelige ­ foran de mest sentrale bygningene. Ellers er det de private vaktselskapene, også tungt væpna. De har har gode tider nå.

Men situasjonen var litt tense. Det hadde i løpet av forsommeren vært flere terrorbomber, som krevde dødsoffer både på Speke Hotel og Nile Hotel. Større firmaer og ambassader hadde gått til flere nye sikringstiltak. Vi registrerte også at det var satt opp roadblocks på veiene rundt presidentboligen. Det virka ikke betryggene.

Nå har hele denne utrygge situasjonen sammenheng med Ugandas utenriks- og grenseproblemer, som jeg vil komme tilbake til.

Litt utafor skjema, blei det bestemt at Torstein og jeg skulle reise. Ei uke, det var ikke mye, og det ville bli hektiske dager, ingen ferie. Dette skjønte en velvillig teamledelse på min arbeidsplass, og innvilga meg permisjon med lønn. Takk for det.

Noen problemer hadde oppstått rundt vårt prosjekt i landsbyen Walukunyu. På slutten av forrige prosjektperiode, forsvant vår byggmester Emmanuel. Vi fikk aldri helt tak i årsakene til dette. Sannsynligvis hadde det oppstått konflikter mellom han og landsbybeboerne. Vi trur han kanskje var for streng på kontrollen av byggevarene. I den perioden han blei borte forsvant det også mye spiker og sement. Men så skjedde det samtidig mye bygging og rehabilitering på landsbyens hus.

«Snausing» er ikke ukjent på norske byggeplasser heller. Nei, det er korrupsjon av en helt annen karakter som er Ugandas problem.

Vel ­ en av hans fagarbeidere, også en Emmanuel ­ overtok som byggmester, fullførte helsesenteret og betjeningsboligene etter Emmanuel 1´s anbud. Han la videre inn et anbud på bygging av det nye skolebygget, som blei godkjent av oss, og det var det som skulle opp nå.

Det hadde også oppstått problemer om hvem som skulle administrere det nye helsesenteret. I utgangspunktet var det fylkeshelsetjenesten som hadde tatt på seg dette ansvaret. Men nå var det tydelig en bevegelse på gang i landsbyen for at Church of Uganda skulle ta over det hele.

Dette var bakgrunnen. Torstein og jeg kom til Kampala fredag morgen, og etablerte oss på et dobbeltrom på Speke Hotel til $ 76. ca. kr.570.- pr. natt.

Vi var avskåret fra hyttelivet på Nakasero Hill denne gangen, fordi hoved-bygningen brant ned i våres, på grunn av feil i det elektriske anlegget. Det var ikke fritt for at vi savna nattelivet på hytteverandaen, under en tropisk stjernenatt, og med gospelsang fra nabokirken.

Men, nå var jo Speke et hyggelig sted også, som det alltid har vært, og med stadige ombyggingsarbeider og forandringer. Det er ikke den ting som ikke kan forandres på Speke Hotel. Det har de holdt på med siden hotellet blei bygd i tjueåra. Nå var det innredning av nye toaletter til spisesalen. Banking og boring søndag som hverdag.

På tross av dette ­ det er et trivelig sted. Masse folk kommer innom Speke-terrassen. Også endel nordmenn. Det ser ut som det er en økning i norske firma-engasjement i Uganda. Jakobsen Elektro stilte med flere mann som var igang med å montere transformatorstasjoner. Hyggelige folk som bodde på hotellet.

Uganda er i desperat behov for strøm, samtidig som de har kraftverk som Owen Falls, blant Afrikas største. Men bare 5% av landets husstander nyter godt av elektrisk strøm. 90% er avhengig av kull og ved til matlaging og oppvarming. Noe som absolutt ikke er til fordel for miljøet.

Miljøfordeler må det vel være med solcellepaneler, under Ekvator? Det så jeg på et lite rehabiliteringssenter for handikappede ute på Gayaza road. Jeg skulle overlevere noen penger fra tidligere FK-er Randi til en gammel pasient av henne; Georg som er regnskapsfører på dette senteret (historien er forøvrig beskrevet i reisebrev nr.1).

NORAD er tungt inne i moderniseringen av Owen Falls kraftverk. Det satses på rehabilitering av strømforsyningen, og NORAD driver med institusjonsoppbygging innen Uganda Electricity Board. NORAD støtter naturligvis også opp om en rekke andre typer prosjekter. Deriblant vårt eget utmerkete landsbyprosjekt.

Vi tok oss også en tur innom ambassaden. Ambassadør Arild Øyen, fikk vi så vidt hilst på. Han sto på farten til et møte i Utenriksdepartementet. Vi fikk levert ferske aviser og brosjyren til «Venner av Uganda».

Ambassaden var flyttet inn i nye lokaler i Crusader House,i de gamle danske ambassadelokalene. Danskene hadde bygd seg egen ambassade, tydeligvis med dansk arkitekt og design.

Dansk arkitekt var det kanskje ikke på Masaka fengsel, men ombyggingen og rehabiliteringen var et DANIDA-prosjekt. Nå er dette fengselet det mest moderne i landet. 130 innsatte behøver ikke lenger å trenge seg sammen i celler, opprinnelig beregnet på 30 fanger. DANIDA-fonds har også finansiert modernisering av rettsbygningen i Masaka. Danskene har tatt på seg et ansvar for å modernisere Ugandas rettsvesen, og ikke bare bygningsmessig. De har også opplæringsprosjekter.

Mandag dro vi på vår første tur til Walukunyu. Det er en biltur på ca.14 mil, hver vei. Vi dro sammen med Joyce fra KFUK. Det var kvinnegruppa vi skulle besøke, og jeg skal hilse å si vi fikk en begeistra mottakelse. Forkvinnen holdt tale for oss; hvor hun ønsker oss velkommen med great pleasure, og en takk til den allmektige gud som har holdt oss gående fram til idag».

Gruppa har nå registrert seg ved det lokale Community Developmentkontoret og åpna en bankkonto med ca. kr. 670.- Hovedsaklig inntjent på salg av håndarbeid. Av de ti bikubene vi har finansiert, var det flyttet inn bier i fem av dem.

Vi fikk overrakt et glass honning. Det første de hadde produsert. Vi skal se de kommer igang med sin egenproduksjon, også på andre områder. Ikke minst vil det vise seg når de får kjøpt inn sine to kuer: Dagros og Litago.

Disse skal kjøpes inn fra «Frøydis-fondet». Frøydis, en av oss gamle Freds- korpsere, fylte runde år her forleden. Hun mente hun hadde det hun trengte, og oppfordret gjestene til å gi penger til et fond som skulle brukes i Uganda.

Ei drektig ku vil koste opp i mot 300 000 shilling, d.v.s. kr. 1770.-

Vi gjør en avtale med kvinnegruppa om at de får et rentefritt lån på 600 000 shilling. De betaler dette tilbake over to år, og kan da ta opp et nytt lån på samme betingelser. Kvinnene likte denne ordningen.

På vei hjem med sjåfør Paul ved rattet, forøvrig på en nyasfaltert Bombo road, skjer det igjen; fra taket på en fullasta buss flakser det ned ei høne med sammenbundene føtter. Vi svingte unna. Det kommer vel noen etter oss som får grytemat. Ved forbikjøring av bussen, registrerer vi at takgrinda er full av flaksene høner. Dyrebeskyttelsen ville kost seg her.

Da vi kom tilbake til landsbyen etter et par dager, sammen med Fred Isingoma, vår prosjektkoordinator, var det for å møte den lokale prosjekt-komiteen, samt følge opp bygginga av skolebygget.

Men først var vi innom fylkesadministrasjonen i Nakasongola. Vi hadde et møte med distriktslegen; dr. Patrick Sempiki. Han var oppgitt. Det var jo meningen at han skulle administrere det nye helsesenteret. Han hadde også vært klar til å ta det ibruk den første oktober. Men så begynner den lokale prosjektkomiteen å forkludre disse planene. De mener de vil få en bedre helsetjeneste ved å la kirken, Church of Uganda, drive senteret. De har allerede sendt en søknad til biskopens kontor. – «So we stepped aside», sa dr. Patrick mistrøstig.

Han blei i litt bedre humør da han fikk noen kirurgiske tenger, samt et par hundre kondomer. Instrumentene hadde et medlem fått i gave på et sykehus i Norge, og kondomene var en gave fra Landsforeningen mot AIDS. Fra samme kilde, fikk også landsbyens «eldste»mr. Kibuka noen dusin kondomer. Han fikk ta seg av utdelinga til de unge gutta.

I det etterfølgene møte med prosjektkomiteen, hvor dr. Patrick ikke var tilstede,tok vi opp det beklagelige i at helsesenteret skulle stå tomt og ubrukt samtidig som barn i landsbyen blei syke.

Medlemmene av prosjektkomiteen bekreftet at de foretrakk kirken som administrator, utfra tidligere gode erfaringer. Samtidig var de tydelig flaue over det rotet de hadde stelt istand. Torstein og jeg ga uttrykk for at vi syntes det viktigste var å få helsesenteret i funksjon, uansett hvem som dreiv det. Komiteen ville forhandle videre med kirken og distriktshelsetjenesten, og håpet at de kunne åpne helsesenteret i desember. Lenger kom vi ikke der og da!

Tidligere nevnte mr.Kibuka, som var landsbyens eldste var også den rikeste. Han eide land, og hadde også forretningsinteresser ved distriktssenteret. Han hadde donert land for bygging av helsesenteret. Samtidig var det nok han som hadde satt igang hele det oppstyret om å få Church of Uganda til å drive Helsesenteret. Han var en soignert eldre herre.

Mr. Ddumba derimot, ser alltid ut som om han er trukket igjennom søla, hver gang vi møter ham. Han er høvding i landsbyen og leder i den lokale prosjektkomiteen, og har dessuten kapret seg noen politiske verv i lokalforvaltningen. Utseendet teller ikke alt.

Helsesenteret og to betjeningsboliger for hjelpepleiere sto der flott og ferdig. Med dusj tilknyttet vannreservoar og vanntank, og egen fødeavdeling. Det var riktignok ikke rydda og planert, men det blei det lovt skulle være i orden før åpninga.

Det hadde vært god framdrift på bygginga av det nye skolebygget. De var omtrent ferdig med muring av veggene, og Emmanuel II lovte at bygningen skulle stå ferdig i februar 1999 til budsjettkostnad.

Litt om bakgrunnen for utvidelsen av skolen. Da vi kom til Walukunyu første gang i 1994 var det et tredvetall skoleunger som holdt til i noen falleferdige skur. Da den første skolebygningen sto ferdig i 1996 var det 130 elever. Så i 1998 er tallet økt til 489 elever. Så nå bygger vi på med 4 klasserom.

Det skyldes naturligvis at den nye skolen trekker til seg elever fra omegnen, men like viktig er skolepolitikken i Uganda. Museveni hadde gått til valg på gratis folkeskole. Skolen, tidligere seks år blei også økt med et 7. klasse-trinn. Og gratis skole blei det også, det vil si for de fire første barna av samme foreldre. – En oppfordring til familieplanlegging?

Gjennom denne politikken er 3 millioner ekstra unger sugd inn i utdannings-systemet i 1998. Noe som igjen har gjort lærermangelen påtakelig. Men som Museveni sier; «Kvantitet går foran kvalitet». Klassene må bli større.

Førsteklassene må fordobles, det vil si 101 elever i klassen. De høyere klassene kan bli normale, d.v.s. inntil 55 i hver klasse. Flere lærere må utdannes; grunnutdanning for å ta seg av de store barnekullene. I «vår» landsby, er det160 elever i første klasse. Disse er delt i to grupper. Mange av lærerne har behov for videreutdanning, og vi har tilbudt dem noen stipendier i den forbindelse.

1999 blir det siste prosjektåret i landsbyen Walukunyu. Alle byggearbeider blir ferdige i årets første måneder. Det som står igjen er maling og finish av byggene. Dessuten utvendig planering og treplanting. Våre fem læregutter som har vært med i hele byggeperioden, har fått såpass opplæring at de kan starte opp møbelsnekring; Skolepulter og stoler, bord til helsesenteret.

Kvinnene er som tidligere nevnt i gang med en rekke aktiviteter. Mennene kommer etter. Uten vår direkte medvirkning har de nå startet en «Farmers Club». Skolen har fått en vennskapskole i Norge. Vesterskaun skole i Sørum. De har hatt mye kontakt, brev, pakker og personlig besøk av rektor fra Vesterskaun. Dette er en kontakt som bare vil fortsette.

Vi har registrert at lokalbefolkningen har fått igjen livsmot og initiativ. Walukunyu utvikler seg fra en søvnig landsby til et velordnet lokalsamfunn med muligheter til lønnet arbeid for kvinner og menn.

Det vil være fornuftig å gjøre som kvinnegruppa har gått i spissen for, å knytte hele den videre utviklinga opp imot Community Development-kontoret i Nakasongola distrikt. Community Developmentorganisering for utvikling av lokalmiljøene, har vært praktisert i Uganda siden femtitallet. Jeg var i min FK- tid i 1963-65 tilknyttet Community Development Departementet.

Denne organisasjonsformen er «nyoppdaget» i Vesten, og er nå innført som metode i sosialt arbeid også her. Men vi bør ikke helt slippe taket i «vår»landsby. Selv om vi starter opp i en annen landsby, bør vi sikre «ettervernet». Det betinger naturligvis at den nye prosjektlandsbyen ligger i rimelig nærhet fra Walukunyu. Det er nok å velge i. Landsbyer uten vann, skole og helsesenter finnes det nok av, og det er vel rimelig at vi engasjerer oss med noe vi kan?

Tilbake til Speke, og ventestundene ute på terassen med en øl. Tidligere formann Torstein drakk alltid «Chairman». Utafor på gata var det stor trafikk, og blant de parkerte bilene vrimlet det med unge parkeringsvakter, med røde caps og vester. Parkeringsavgifter, var et nytt fenomen som hadde dukket opp første september i år. En genial idé. Fra kaos til orden i sentrumsparkeringen, inntekter til kommunen og arbeid for mange.

Disse arbeidsledige, viser det seg, er nesten alle uteksaminerte studenter fra college of Commerce; handelshøyskolen. Drømmen om å bli «Buisness-lady or man» blei vel ikke oppfylt gjennom å fylle ut parkeringsbøter i Kampala sentrum. Men det er typisk, all ungdom vil inn i forretningslivet.

Det er der de store pengene tjenes. Som parkeringsvakter tjener de nå U.sh. 60 000. d.v.s. ca. kr. 355.-. pr. mnd. Det er ikke mye, men mange offentlige funksjonærer tjener ikke stort mer. De ville ikke ha klart seg viss de ikke hadde hatt en liten shamba – en jordlapp, å dyrke maten sin på. Og maten, det er hovedsaklig matoke – grønne bananer med jordnøttsaus til. Kjøtt eller fisk på helligdager.

Selv om Kampala er en storby med bortimot 1 million innbyggere, er det i realiteten ikke så mange som har sin tilhørighet her. Under presidentvalget i 1996, måtte storparten av Kampalas innbyggere reise hjem til sine respektive stemmekretser på landsbygda.

Parkeringsvaktene tjener nå U.sh. 60 000.- I 1964 tjente jeg som Freds-korpser 950 shilling netto i måneden. Da hadde jeg fritt hus. Dengang hadde en shilling samme verdi som en norsk krone. Idag får du 170 shilling for hver krone. Jeg var da som ungdomsarbeider sterkt subsidiert. Mine såkalte counterparts hadde en inntekt på ca. 265 shilling pr. måned. Sykepleiere, for eks., i vår gruppe hadde derimot samme lønn som lokale sykepleiere; 1126 shilling pr. måned. Vi greide oss på dette.

Storparten av landets befolkning er fattige. Likevel er ikke Uganda noe lav-kostland. Søreuropeiske land som Hellas og Spania kan nok konkurrere på kostnivået. Ved siden av sikkerhetsproblemene er dette nok vesentlige årsaker til at Uganda vanskelig vil få mange turister, utenom de svært rike, eller oss med en spesiell kjærlighet til dette landet.

Det er jo endel spesielle turistattraksjoner da; klatring i Ruwenzori (se reisebrev nr.3) eller besøk hos gorillaene i Mgahinga i grenseområdene til Rwanda og Congo. Dette er et spesielt urolig område, og spesielt uheldige var også en gruppe turister, deriblant et par svensker som fulgte etter gorillaene over grensa og inn på Congolesisk territorium. De blei tatt til fange av hutu-geriljaen; Interahamwe, de samme som sto bak folkemordet i Rwanda i 1994.

Situasjonen i Congo er i høyeste grad ustabil, og det gjelder i noen grad også i nabolandene. Fredsforhandlingene har strandet på at Kabila ikke vil tillate opprørsbevegelsen å delta. Et stykke på vei var de kommet ved at alle parter gikk med på et kompromiss om at krigen, var av både intern og ekstern karakter. Både Rwanda og Uganda mener de har legitime årsaker for sin tilstedeværelse i Congo. Rwanda for å beskytte seg mot Interahamwe-geriljaen som har hatt et stort spillerom i sine operasjoner fra Congo. For Uganda har det samme vært tilfelle hvor ADF (Allied democratic forces) ­ en utløper av den gamle Rwenzurubevegelsen ­ opererer fra Congo.

Konys Sudan-støttede; Lords Resistance Army begynner også å spre sine terroraktiviter ut ifra Congo, etter at Kabila har ført samtaler med Kartoumregimet. I en tidligere avtale mellom Uganda og Congo, hadde Uganda People Defence Force fått tillatelse til å stasjonere styrker på vestsida av grensa, altså i Congo, nettopp for å forhindre terroristaktiviteter.

Det var naturligvis fra «de gode gamle dager» da Kabila sto som seierherre over Mobutu, ved Museveni og Kagames hjelp. De hadde trukket Kabila ut av skapet for å stille han i spissen for en revolusjon igangsatt av Tutsiminoriteten i Congo. Kabila var ikke mann for denne jobben. Åpenbart så han på Congo som en kake han kunne forsyne seg av,på samme måte som forgjengeren Mobutu. Han klarte heller ikke å passivisere Øst-Congo i forhold til de tidligere nevnte geriljaaktiviteter rettet mot Uganda og Rwanda. Han har blitt karakterisert som en restaurantrevolusjonær, mest opptatt av drikk og smuglerdiamanter. Che Guevara var også i sin tid sterkt i tvil om Kabilas karaktertrekk.

Nå klamrer Uganda seg til denne gamle avtalen for å rettferdiggjøre at de har styrker i Congo. Rwanda har også innrømmet at de har styrker inne i Congo. Det dreier seg naturligvis også om penger. Store mineralrikdommer.

Dette er i enda høyere grad interessene til Mugabe. Zimbabwe har ikke engang felles grense med Congo. Angola har også sitt å styre med. Det er et stort spørsmål hvor lenge disse to statene makter å støtte Kabila med militære styrker. Den eneste løsningen nå synes å være å få Kabila til å godta at opprørs-bevegelsens leder Ernest Wamba Dia Wamba deltar i fredsforhandlingene.

Grensestridighetene avspeiler seg også i en økene grad av indre uro i Uganda samt bekymring over spredning av automatvåpen og en økning i antall ran og landveisrøverier. Særlig i sørvest, på Mbararaveien. Det er mye våpen ute og går blant bønder og gjetere i dette området. Uganda har nok trøbbel med hundrevis av Karamojongnomader som fikk tillatelse til å beholde ulovlig tilegnete automatvåpen for å forsvare seg mot angrep fra Turkanastammen i Kenya. Dette har bare ført til at Karamojongene nå er de ledene kvegraiderne i regionen. I gamle dager, d.v.s. i 1963 var de utstyrt med spyd og piler. Langt færre blei drept i de interne oppgjørene da.

Ellers er både nord og vestområdene fortsatt Disturbed Areas. I våres gikk president Yoweri Museveni ut med en offentlig unnskyldning til innbyggerne i Nord-Uganda, fordi han ikke har maktet å gi dem tilstrekkelig beskyttelse mot det bandittuvesenet, som representert ved Joseph Kony`s the Lords Resistance Army har kidnappet tusener av barn, de fleste fra Acholi-stammen, og brukt de som krigere eller sexslaver. Museveni ville nå gå inn å ta personlig kontroll over de militære operasjonene i nord. Vi får håpe det hjelper.

Det smeller noen bomber i Kampala også, men nattelivet blomstrer likevel. Vi blei invitert ut med vår venn Lawrence og hans søte niese Judith. Til Kabalagala, på «Rest Corner», noe det absolutt ikke var. Bak en beskjeden kafé var en stor bakgård, med scene og overbygg rundt. Det blei hottere og hottere utover natta, enda vi satt i friluft. Orkesteret spilte en blanding av amerikansk 50-talls slagere og tradisjonell Ugandamusikk.

Florence Asümwe var en praktfull sanger. Sammen med Simba nlgoma (band) varierte hun over hele skalaen; Mac the knife (Brecht har jo 100 års jubileum i år), og på oppfordring fra Torstein; Malayka. Han påsto forøvrig at han i sin tid hadde oversatt denne til norsk, men han hadde ikke oversettelsen på seg, så vi måtte greie oss med Florence. Og det var ingen dårlig erstatning. Hun sang også til de tradisjonelle danserne, som var kledd i sine busutier med litt ekstra tørklær bak for riktig å få den flotte rompevrikken.

Det er jo ikke til å komme bort fra at de afrikanske jentene har noen framtredene bakdeler. Noe som gjorde seg svært godt på det etter vært stapp-fulle dansegulvet som bølget og duvet i rytmisk takt etter vært som gjestene blei oppvarma. Nei det var ikkenoe «hvilekrok».

En rask tur innom AIDs-senteret, og en prat med Josephine K. Kalule. Den samme dalende kurve på HIV-smitte som beskrevet i mine tidligere reisebrev gjør seg forsatt gjeldene. Uganda som er et av Afrikas hardest rammete HIV/AIDS-land er også det eneste som har klart å snu denne utviklinga.

Faren er hvis man slapper av, og hviler på laurbærene.

Desto mer beklagelig er det at norske Redd Barna legger ned sitt AIDS- prosjekt i Masaka. I en samtale med den lokale representanten, Bjørn Hagen, blei vi orientert om Redd Barnas nye strategier; undervisning, arbeid mot barnearbeid, og hjelp til mishandlete og krigskadde barn. Dette er vel og bra, vi kan kanskje finne noen samarbeidsområder også når det gjelder undervisningstiltak, men at AIDS-tiltak nedlegges i Uganda, det er ikke bra.

Ettermiddagen før hjemreise tilbragte vi igjen på Lake Victoria Hotel i Entebbe. Denne gangen var det vann i bassenget, og jeg hadde et svare strev med svømmeopplæring av to unge damer; Patricia og Sarah. Det er ikke mange ugandere som kan svømme, selv om 15% av Uganda er dekket av vann. Ikke bare på grunn av krokodille,- og flodhestfaren, men også for den farlige bilharzia-larven som finnes i de fleste vannforekomstene i Sentral-Afrika, og som er ganske ubehagelig å få kontakt med.

Den fantes ikke i bassenget heldigvis, og etter bad og middag, bar det hjemover med British Airways.

Tor Foss