22 år…
Det er stas i dag med feiring av NRMs inntog i Kampala og slutten på 5 års borgerkrig. «Alle» ser ut til å være enige om at ugandere flest har en tryggere tilværelse nå enn den gang, ellers spriker oppfatningene. Musevenis «fundamental change» fra talen da han ble tatt i ed som president er blitt til et slagord om «no change», mange synes det er leit.
Nylig var jeg i Gulu igjen, det var en tur med litt viderverdigheter og en av dem var mangelen på bensin for å komme seg tilbake til Kampala. En eneste stasjon hadde bensin å selge og den tok de 6 000 skilling for per liter. For tiden svarer det til drøye 20 kroner, ettersom jeg måtte tilbake, var det ingen bønn, men jeg kjøpte ikke mer enn jeg trodde jeg var nødt til, det holdt akkurat.
En svært stor del av kjøretøyene i Gulu er nokså store og hvite, de tilhører organisasjoner innen FN-systemet eller NGOer som NRC (Norwegian Refugee Council), Medecins sans frontires og et utall andre. Etter som jeg så dem passere gjennom gaten utenfor hotellet mitt, kunne jeg ikke la være å reflektere over at storparten av av disse organisasjonene tok seg av funksjoner som det i grunnen er statens oppgave å dekke. Gatebildet i Kampala er også delvis preget av slike hvite biler med svære kortbølgeantenner vaiende over panseret. Det er snart 44 år siden uavhengigheten da Obotes regjering overtok et rimelig veldrevet protektorat å drive videre som et om mulig enda bedre uavhengig Uganda.
Hverken materielle eller menneskelig ressusrser er mangelvare her, likevel er det formelt uavhengige landet blitt helt beroende av offentlig og privat hjelp utenfra. Ingenting illustrerer det bedre enn de hvite bilene i Gulu. Fordi regjeringen har vært ute av stand til, eller ikke villet sette tiltrekkelig inn på å trygge tilværelsen for folket i nord, har det oppstått nød og mangler den heller ikke har vært rede til å håndtere. Dermed har det kommet en sverm av hjelpere med mer eller mindre edle motiver, skikkelig koordinering av dem har regjeringen heller ikke kunnet stå for.
Folk flest her i Kampala har ingen ide om hvordan det står til nord for Karumafallene. Fremdeles er det mange som tror det er farlig å reise «oppover» (det er jo «opp» på kartet ettersom nord alltid er den veien, men topografisk er det «ned»), selv om det ikke har vært noen form for uroligheter siden forhandlingene i Juba startet i juli for halvannet år siden. Men samfunnsfunksjonene er stadig vekk helt avhengige av NGOene.
De stemmer jo ikke på NRM der nord og denne regjeringen er ikke en regjering for alle ugandere, bare for dem som har stemt «fornuftig». Derfor oppstår det også problemer med opplegget for «bonna bagaggawale», velstand for alle; de som har stemt «riktig» blir sure når noen peker på at «alle» faktisk betyr alle, også folket i nord. Foreløpig er det en nokså akademisk problemstilling forresten, flere enn jeg tror at hele greia løper ut i sanden akkurat som «entandikwa», et tidligere opplegg med tilsvarende mål. Men krangel kan det jo alltid finnes et påskudd for.
Museveni må finne seg i at avisene siterer talene hans i dag fra januar 1986 og bøkene han skrev i årene etter. Det er lett å skjønne de forhåpningene som ble vakt og forventningene utenfra til den nye typen afrikanske ledere, med Yoweri Kaguta Museveni som en av de fremste. At han har blitt enda en stor og i egne øyne uunnværlig mann, er en enorm skuffelse.
De hvite bilene i Gulu vitner bedre enn noe annet om alt som har gått galt.
Cato