Livet er ingen lek
Antagelig har jeg nevnt før den glitrende forretningsidéen en del avisselgere ved Old Taxipark unnfanget i sin tid. Istedenfor å selge avisene, leide de dem ut for en rimelig penge til folk som ventet på en matatu med et passende bestemmelsessted. De ble jo avslørt fordi distribusjons-avdelingene ble mistenksomme da det kom så mange slitne aviseksemplarer i retur. Så begynte de å stifte avisene sammen så det ikke skulle gå an å bla før avisen var kjøpt og betalt og kjøperen kunne begynne å plundre med stiftene.
Akkurat den historien er gammelt nytt, men det er andre kjekke måter å tjene penger på som ihvertfall ikke jeg har kjent til før. Jeg har noen unge venner som er arbeidsløse og har vært det en stund, det skal en stor porsjon flaks til for å finne arbeid når ledighet og undersysselsetting går opp i noe slikt som 80%. For fantasifulle forretningstalenter er det naturligvis en situasjon som kan utnyttes. Man kan for eksempler etablere seg som ²arbeidsformidler² og snuse opp jobbmuligheter og ²selge² dem mot 50% av den første månedslønnen om vedkommende arbeidssøkere er så heldige å bli ansatt. Mer avansert er det å sette opp et kontor og selge adresser for 20 000 skilling stykket, sammen med en vag antydning om at der kunne det kanskje være en mulighet for å få arbeid. For unge kvinner som har utseendet med seg, er det ingen risikofri ekspedisjon å følge opp et slikt adressekjøp, hun kan finne et tomt kontor med en ²sjef² som venter for å voldta henne.
En annen god idé når forretningen går dårlig, er å avertere etter folk, lage et ²søknadsskjema² og ta 10 000 skilling for det. Man kan for eksempel søke etter en sekretær og når søknadsmassen er blitt stor nok til å løse en øyeblikkelig likvidetskrise, fortelle søkerne at dessverre, det var nok egentlig en bokholder vi skulle ha.
Å være arbeidssøker her i landet er både en ydmykende og kostbar affære. Mange ender opp med forsøk på å sysselsette seg selv på en eller annen måte, som regel ved å finne et eller annet å selge, men markedet er rimelig begrenset for omvandrende pedicurister og belteselgere. Slik virksomhet gir ikke nok inntekt heller for den som har flere enn seg selv å tenke på. Å sette opp en ²ordentlig butikk² krever litt kapital å investere i varebeholdning og minst fire måneders husleie. Ganske mange slår seg likevel igjennom så vidt det er på den måten i et toroms husvære, butikk mot gaten og boligrom bak. Men de kan ikke klare seg mer enn så vidt båten bærer, stundom ikke det heller, kundene kjøper sigarettene enkeltvis, med fyr, og matoljen centilitervis i medbragt liten plastpose, kjøpekraften er sterkt begrenset. Jeg har noen venner som har måttet gi opp forretningen sin og finne seg noe annet å gjøre. Det har tatt lang tid, men to av dem er nå i kvalifisert arbeid. Andre strever fremdeles og har det tungt.
Og ingen har penger, for mange er det slik at de ser en seddel en eller to ganger i uka dersom de bor i byen, på landsbygda går det enda lenger tid i mellom hver gang en slik merkverdighet dukker opp. Jeg begynner å bli tilhenger av en radikal endring av bistandspolitikken, istedenfor budsjettstøtte til en korrupt regjering, skulle ²budsjettstøtten² gis til den enkelte som trenger det, det vil si de 90-95% av befolkningen som tjener 100 000 skilling i måneden eller mindre. Dersom penger er oljen i maskineriet, må det jo være riktig å smøre der det er tørt og friksjonen er størst.
The Daily Monitor underholder oss med daglige referater fra vitneavhørene i undersøkelses-kommisjonen som gransker mislighetene i håndteringen av bidragene fra Global Fund til bekjempelse av malaria, tuberkulose og HIV/AIDS. Ubetalingene fra Genève ble suspendert for en måned eller to siden. Referatene er ganske avslørende, mer om det en annen gang. Det er ganske underholdende også når Museveni bedyrer at ingen av hans ministre er korrupte, dersom korrupsjon forekommer i regjeringen, er det Permanent Secretaries som har skylden. En sånn PS er øverste embetsmann i departementet og svarer vel til vår departementsråd. Om en minister forsøker å få tak i penger han ikke er berettiget til, er det PSens jobb å si nei!
Cato