Å leve farlig

Snart er det fire år siden jeg flyttet inn i Plot 4 Block A Off Martyrs¹ Way i Ntinda. Jeg vet en del nå som jeg ikke visste den gangen og enda er det mye å lære. Blant de tingene som virker rimelig fremmed når man kommer fra et land som har hatt en lesbisk justisminister og har en homofil finansminister, er risikoen ved å være homoseksuell her i landet. Det er kriminelt og belagt med streng straff, dessuten er den sosiale utstøtingsmekanismen så sterk at det er henimot livsfarlig, lynsjing ligger nær.

Det var begrunnelsen fra en LC1-formann for å arrestere en venninne av meg og noen av dem hun hadde på besøk. Han troppet opp med politi og tok dem i forvaring alle sammen samtidig som han beslagla dokumenter. Det var for å forhindre mobbjustis, sa han. Ingen kjennelse for husundersøkelse forelå og ingen arrestordre, så arrestantene måtte slippes løs sammen med mesteparten av det beslaglagte materialet. Jeg kjenner dem alle sammen, lesbene her i byen kaller meg «Papá», kona mi liker ikke det så godt, og nå er to av dem ute av landet. De er hjulpet ut av internasjonale menneskerettsorganisasjoner, en tredje er blitt anbefalt å komme seg ut også.

Ifølge M7 eksisterer ikke homoseksualitet her i landet og han påstår at det er noe som er fremmed for Afrika og afrikansk kultur i det hele tatt. Han glemmer at det som først og fremst lå bak martyriet i 1886 var at de unge nyomvendte kristne pasjene, katolikker så vel som protestanter, nektet å adlyde kabaka Mwanga da han ville ha dem som homoseksuelle partnere. Et førtitall unge menn og gutter ble brent i hjel på grunn av den ulydigheten. Det er martyrene vi feirer hvert år 3. juni. Så vi står nok ikke overfor noe som det ugudelige Vesten forsøker å påtvinge det moralsk høyerestående Uganda. Det er ikke spøk og det er rett og slett skremmende hvordan folk kan uttale seg om ting de ikke har den minste greie på, klar til å gyve løs på den første den beste de mistenker for lesbiske eller homofile tilbøyeligheter.

Kanskje en «uopplyst almue» kan unnskyldes, men ikke en regjering som forutsetningsvis skulle ha kunnskapsrike og oppegående medlemmer. Den er neppe klar over virkningen det ville ha i Europa dersom de drakoniske lovene mot homoseksualitet virkelig ble håndhevet etter bokstaven. Heller ikke i USA ville det være ubetinget vellykket, selv med en Bush-administrasjon.

I mellomtiden lever venninnene mine farlig, så farlig at noen altså har sett seg best tjent med å rømme landet. Forhåpentlig varer det ikke alt for lenge før de er tilbake, det ville kanskje hjelpe med litt internasjonal oppmerksomhet.

Ellers har vi hatt folkeavstemning, men den vet nettredaktør CEP mye mer om enn jeg ettersom han var her som UDs utsendte observatør. Forhåpentlig kommer han til å publisere en rapport om sine observajoner på VaUs nettsted også.

Kampala, 10. august 2005

Cato