Godt nytt år!

Det er gått en rundelig tid siden forrige bidrag i denne spalten.  Det skyldes ikke mangel på begivenheter, snarere tvert imot.  Både den private og den offentlige sfæren har vært smekkfull, de som følger litt med i Ugandas presse vil vite det.

Ved siden av nyttårsfeiringen som markerer inngangen til det første skuddåret i det 21. århundre, er det en begivenhet i min nærmeste krets som har satt meg i gang igjen.  En av min venn Lawrences brødre som bor ikke langt herfra, mistet en liten gutt i malaria.  Mange dør her før de har rukket å leve livet sitt, der ligger vel en av de største forskjellene fra den overutviklede verden fedrelandet hører hjemme i.  Barn og ungdom dør i utide og en overlevende kan utbryte i overrasket og takknemlig glede «I’m 29 and alive!» etter at hun først har reflektert over alle de jevnaldrende som er borte.  Livet blir dyrebart for oss som overlever, enten det er sykdom eller ulykker vi har sluppet unna.

Så sent som i dag, første søndag i 2004, kjørte jeg forbi tre bilvrak på veien hjemmefra i Ntinda til byen.  Alle tre var ødelagt på en strekning i Bukoto der det foretas utallige vanvittige forbikjøringer hver eneste dag.  At det ikke skjer flere ulykker akkurat her, må skyldes et vennlig forsyn, Guds godvilje eller ren og skjær flaks, kanskje en kombinasjon.  Men i dag var det altså tre som fikk bilene sine vraket. 

Avisene har vært fulle av mye trafikkstoff i det siste, og dersom de opplysningene som er gitt stemmer, kommer antallet dødsofre i trafikken til å overskride 2000 i 2003.  Det er i snitt mellom 35 og 40 per uke, mer enn 5 om dagen.  Det får vi til med tiendeparten så mange biler som i Norge.  Det er en krig som foregår på veiene her.  Oppstår det en kø, er det om å gjøre å presse seg forbi den og lage en til.  Er det plass til tre eller fire biler ved siden av hverandre, blir det så mange køer, i samme retning, å prøve seg «mot strømmen» i de mest trafikkintense timene, kan være litt av en prøvelse.  For det blir selvfølgelig full stopp, tre-fire biler lar det seg ikke gjøre å presse parallelt gjennom kryssene.

Det var stor nyttårsfeiring på Speke Resort Munyonyo med fyrverkeri som gikk av litt før midnatt.  Og så var det fire timer trafikkork i Kansanga – Kabalagala.  Men nytt år ble det, både for dem som kastet seg ut i livet på byen og oss som tok det litt mer rolig hjemme.  En av de første nyhetene på nyåret var at generalløytnant Yoweri Kaguta Museveni har søkt avskjed fra hæren.  Han vil konsentrere seg om politikken nå som «Bevegelsen» blir parti.  Foreløpig er det forresten 50 partier som har søkt registrering, men ingen av de «gamle» partiene.  De, UPC, DP og CP, bestrider lovligheten av registreringspålegget og har gått til sak på det grunnlaget.  Fint at de ikke tar med seg gevær og gjemmer seg i buskene, men de ville kanskje vært bedre tjent med å se bort fra juridiske spisssfindigheter og heller komme i gang med politisk arbeid.  Valget i 2006 er ikke vanvittig langt borte.

Og det store spørsmålet er om M7 da stiller til valg for enda en periode.  Sterke krefter i Bevegelsen går inn for at den grunnlovsrevisjonen som er i gang, må føre til at begrensningen på gjenvalg av presidenten oppheves.  Ifølge grunnloven kan en president bare gjenvelges en gang, Musevenis to perioder er slutt ved neste valg, da har han vært president i 10 år under gjeldende grunnlov, dessuten har han 10 år mellom 1986 og -96 som leder av Bevegelsens regjering.  Mange synes at 20 år kan være nok selv om mannen langt fra er gammel.  En av dem er barndomsvenn og kampfelle Eriya Kategaya, tidligere innenriksminister og visestatsminister.  Han har gått sterkt ut, i likhet med Miria Matembe som var Integritets- og etikkminister, og sagt klart og tydelig fra om hva de mener om «Project Third Term».  De er ikke med i regjeringen mer.

Så de som kaster bort tiden på fåfengte rettssaker står i fare for å gjøre seg selv irrelevante.

Og det er så mange viktige saker å arbeide med.  Den aller viktigste er krigen i nord.  I går hadde avisene overskrifter om at Joseph Kony, lederen av «Herrens motstandshær» hadde fått mellom 20 og 30 medlemmer av sin egen familie massakrert, deriblant noen favorittkoner og -barn.  De skulle visstnok ha forsøøkt å stikke av fra leiren og blitt innhentet av Konys pretorianergarde og henrettet på stedet.

Slike begivenheter kan kanskje være et tegn på at det begynner å røyne på for LRA, men det er neimen ikke sikkert.  De har vært «nedkjempet» så mange ganger og alltid vist seg i stand til å komme tilbake og forårsake nye lidelser.  Det er ubegripelig at en sammenrasket styrke av bortførte barn ikke har kunnet overvinnes i løpet av snart 18 år.  Tanken tvinger seg uimotståelig på at noen med stor innflytelse har stor interesse av at denne konflikten fortsetter.  Det kan gi opphav til mange foruroligende tanker.  Sikkert er det ihvertfall at utvikling i dette landet blir det ingenting av før det er fred i nord.

Ntinda, 4. januar 2004

Cato