Et av de viktigste målene for norsk bistandspolitikk er å bekjempe fattigdom. Venner av Uganda støtter dette. Vårt jordbruksprosjekt, som vi gjennomfører i samarbeid med VEDCO, ligger godt innenfor denne målsettinga. For å nå de fattigste, er det viktig å være på landsbygda, siden 87 % av Ugandas befolkning bor der. For å hjelpe til slik at de fattige selv kan klare å bedre sin levestandard, er hjelp til å bedre jordbruksmetodene for de fattigste bøndene den aller viktigste oppgaven.
Utenriksdepartementet arbeider nå med en stortingsmelding om bistandspolitikk. Karl H. Solberg har sendt følgende brev til Norsk UD.
Til Hege Hertzberg
Utviklingspolitisk Direktør
INNSPILL TIL STORTINGSMELDING OM BISTANDSPOLITIKK
Som leder for arbeidet med Stortingsmelding om norsk bistandspolitikk, ønsker jeg å sende deg noen synspunkter til innhold i meldingen. To artikler er vedlagt, som utdyper temaene og er grunnlaget for mine synspunkter. Artiklene viser at synspunktene er faglig forankret, også i Verdensbanken og i andre internasjonale fora.
Jeg synes det er på tide at norsk utviklingspolitikk endres på enkelte grunnleggende områder, særlig hva fattigdomsbekjempelse angår. Når dette tas opp blir en stadig møtt med at alt vi gjør innen bistand er – og skal være – fattigdomsrettet. Dette blir jo ren retorikk. Virkeligheten er en helt annen.
Det som opprører meg er at fattige mennesker blir satt på vent, og at de store bistandsbeløpene i svært liten grad, om noe i det hele tatt, kommer de fattige til gode. Etter 16 år i Afrika, over en 40 års periode, har jeg sett hva fattigdom er, og den uverdige tilværelsen disse menneskene lever under. Veksten i landenes nasjonal produkt, som mange politikerne stolt viser til, kommer ikke de fattige til gode. Veksten i bilparken, store shopping sentra, høyhus, og urban utvikling i sin alminnelighet, sammen med en pengesterk overklasse i byene, viser hvor den økonomiske veksten er.
I Uganda bor 87 % av befolkningen på landsbygda (i Øst Afrika 78 % og i hele Afrika 60%), og det er her man finner fattigdommen. Statistikken viser at absolutt fattigdom i snitt for 45 fattige land – for folk på landsbygda – ligger på 70 %, 70 % har ikke tilgang på sikkert drikkevann, 75 % har ikke sanitære innretninger, og 60 % har ingen helsetjenester.
Selvsagt er det lutfattige mennesker i byenes slumstrøk, men antallet er lite i forhold til den store tause majoriteten på landsbygda. Det som gis av midler til jordbruksutvikling i for eksempel i Uganda, blir spist opp av politikere og byråkrater sentralt og desentralt gjennom korrupsjon og misbruk av midlene. Den ene skandalen etter den andre rulles opp i media, og presidenten tar initiativ, men alt dempes ned og ingenting skjer av opprydding. De som bor på landsbygda og arbeider med sitt jordbruk får next to nothing av bistandsmidlene landet mottar. I vårt jordbruksutviklingsprosjekt i Uganda, fnyser folk på grasrota når vi tar opp spørsmålet om å benytte de statlige støtteordningene. De vil ha seg frabedt slike anbefalinger.
Mitt hovedanliggende er at samtidig som folk på landsbygda representerer fattigdommen, representerer de også (les: ressursene) grunnlaget for økonomisk vekst i samfunnet og avskaffelse av fattigdommen. De bidrar til økt matproduksjon og en balansert utvikling. Hvis innsatsen blir gjort riktig, vil den bidra til meningsfylt sysselsetting i primærnæringene og redusert innvandring av folk til byene, hvor de der møter en tilværelse som ofte er verre og mer nedverdigende enn den de hadde på landsbygda. Verdensbanken sier at innsats til jordbruksutvikling har en utviklingseffekt som er 3 – 4 ganger høyere enn hvilken som helst annen innsats i samfunnet.
En ting til, det er landsbygda som er svaret på å bekjempe klimaendringer, og å utvikle en klimatilpasset matproduksjon gjennom planting av trær og busker, som binder CO2 på hver eneste stor og liten gård.
Bistand til fattigdomsbekjempelse gjennom jordbruksutvikling er også i høyeste grad kvinnerettet bistand. Kvinnene i mange jordbrukssamfunn står for opptil 80 % av matproduksjonen. Disse kvinnene, som representerer majoriteten i samfunnet, arbeider nærmest som ”slaver” og har aldri sett snurten av noe bistand. De står aldri på barrikadene, men har hendene fulle til en hver tid med å skaffe mat på bordet til familien. Det er trist å tenke på at disse kvinnene, som er grunnlaget for opprettholdelse av bygdesamfunnene i Afrika, til de grader blir neglisjert i all bistandsvirksomhet.
Det er med sorg og fortvilelse jeg møter mennesker på landsbygda og ser deres tilstand. Jeg kan ikke hjelpe dem, samtidig som jeg med sikkerhet vet at deres situasjon, og hele samfunnets situasjon, kunne forbedres ved små midler i forhold til det som i dag brukes på bevaring av regnskog i rike land som Brasil. Vi (Venner av Uganda) har gode erfaringer for vellykket utvikling av bondesamfunn basert på jordbruket. Hele settet av virkemidler som leder til utvikling av tilfredse og håpefulle bondesamfunn er tilgjengelig.
Jeg håper at den gryende erkjennelse om sviktende matproduksjon i verden som resultat bl.a. av klimaendringer, vil resultere i økt interesse for å gjøre noe med matproduksjonen, med særlig vekt på Afrika. Folket på landsbygda er beredt til å gjøre sin innsats. I Afrika er matproduksjonen nedadgående pr capita, noe som vil forsterkes ved klimaendringer.
Om ikke Norge gjør noe annet, så vil følgende 3 innsatsområder være kjempeviktig:
- Opplæring i jord- og hagebruk. I Norge på 1950-tallet var det 46 landbruksskoler i landet og 4 gartnerskoler. I Uganda er det ikke en eneste slik skole. Hvordan kan man få til et moderne jordbruk hvor kunnskapen er fraværende? Det er ikke akademisk utdanning som er svaret, men vocational training.
- En annet effektivt innsatsområde er å lage bygdeveier. Dette har vist seg å ha en umiddelbar effekt på jordbruksproduksjonen.
- Det tredje er kapitaltilgang for bonden på rimelige vilkår. Den som har levd lenge husker hva Hypotekbanken og Landbruksbanken betydde for bonden i Norge ved overgang fra manuelt til maskinelt tungarbeid på gården. Bøndene i Afrika står på stedet hvil, bl.a. fordi de mangler kapital.
Disse tre komponenten sammen i et jordbruksutvikingsprogram vil gjøre underverker. MEN, og det er et vilkår, støtten må ikke gå igjennom landets myndigheter, for da blir den borte undervegs. Dette er notorisk, og må tas på alvor.
Jeg håper at du tar deg tid til å lese det som jeg har skrevet i disse to artiklene. De utdyper mer helhetlig det som er nevnt ovenfor. Artiklene viser at jeg ikke er alene om mine synspunkter.
Jeg ønsker deg lykke til med Stortingsmeldingen, som jeg ser fram til. Håper selvsagt at den vil innlede en ny tid for fattigdomsbekjempelse i norsk bistand.
Med vennlig hilsen fra en frustrert pensjonert bistandsarbeider, som startet allerede i 1973, og som har arbeidet med prosjektbistand i Afrika i flere land, og vært ansatt i Norad, Oslo, og på ambassadene i Dar es Salaam og Kampala.
Fortsatt er jeg frivillig aktiv bistandsarbeider i Venner av Uganda. Foreningen har mottatt midler fra Norad til et meget interessant og vellykket jordbruksutviklingsprosjekt i Uganda som vi er stolte av. Det viser at det er mulig å gjøre noe med jordbruket i Afrika. – Men det er en dråpe i havet.
Med vennlig hilsen
Karl H Solberg