Utformingen av neste fase i samarbeidet med VEDCO er i full gang. Hovedstrukturen er allerede på plass. Plankomiteen, ved Åge Rønningen og Karl H Solberg, var i Kampala i slutten av mai og satte i gang det hele sammen med VEDCO. 

Nytt i planarbeidet

Norad har utgitt nye retningslinjer for sivilt samarbeid, hvor det heter at prosjekter skal starte i sør og ende i sør, og at vi bedre enn før må dokumentere merverdien ved å stå som tilskuddsmottaker av støtte fra Norad. En rød tråd er å bidra til fattigdomsreduksjon gjennom bygging av lokal kompetanse og kapasitet. Lokalt eierskap er grunnleggende.

Norads retningslinjer – to viktige forhold i planarbeidet:

• VEDCO har tatt ansvaret for å lede arbeidet med planene for neste prosjektfase, i samarbeid med Plankomiteen, og ikke omvendt. Sara Mujuzi (Resource Mobilization Officer) ble utpekt av VEDCO til å lede arbeidet. Gjennom samarbeid med mange svært krevende partnere i VEDCO har hun bred erfaring og god innsikt i prosjektplanlegging. Vår oppgave har vært å lede prosessen for målstrukturen, indikatorer for måloppnåelse, osv, og gi faglige innspill på hele prosjektspekteret.
• Nytt denne gangen er at representanter for bøndene ble invitert til å gi uttrykk for viktige sider ved det nye prosjektet. Flere talere påpekte behov for utvidet kapitalbase som grunnlag for lån til drift og investeringer, og lagringskapasitet for produktene. En interessant observasjon var ønsket om internett for en mer effektiv markedsføring.  De fleste forslagene er innarbeidet i aktivitetsplanen.

Hovedtrekkene i neste prosjektfase

Deltagere i planleggingen av neste fase av prosjektet med VEDCO. Wobulenzi 1. juni 2010

Det var enighet om at nåværende prosjektstruktur danner grunnlaget også for neste prosjekt, men med noen justeringer her og der. Målgruppen er redusert fra 1714 familier til 1000, basert på erfaringer om aktiv deltagelse. Navnet på prosjektet er det samme, men med tilføyelsen; Phase II. 

Et overordnet anliggende er å bygge organisasjoner (kooperativene i Kalagala og Kakooge) med kompetanse og kapasitet, som gjør at de kan stå på egne bein ved prosjektslutt i 2013. Kooperativer er nærmest å regne som forutsetninger for bærekraftige jordbrukssamfunn.  

Evaluering av nåværende prosjekt

Styret i VaU har vedtatt å evaluere nåværende prosjekt i løpet av juli 2010. Formålet er å stadfeste prosjektstatus ved bruk av ekstern ekspertise, bl.a. som grunnlag for å gi Norad best mulig innsikt i måloppnåelse og resultater så langt, og for å kunne underbygge behovet for en ny fase.  Resultatet av evalueringen vil bli leserne til del når sluttrapporten foreligger.

Oppfølging fram mot søknadsfristen 30. september

Plankomiteen vil ha tett kontakt med VEDCO om det videre arbeid med strategidokument og søknaden til Norad. Utfallet av evalueringen – første utkast ventes i august – vil vise behovet for å justere formuleringer og innhold i nevnte dokumenter.

Lamwo trenger i tillegg en by å ha denne administrasjonen i.  Det nye ”fylkestinget” har bestemt at den skal ligge i et så godt som jomruelig område midt i distriktet og hete Lamwo Town Council.  Representanten som er valgt til parlamentet fra denne valgkretsen, Kitgum hadde to: Kitgum og Lamwo, heter Hilary Onek og er Energi-, olje- og bergverksminister (Minister of Energy and Mineral Resources).  Han hadde fått høre om de planoppgavene fjerdeårsstudentene hadde gjennomført i Gulu for å oppgradere tidligere leire for internt fordrevne til en bystatus som ligner på våre gamle ladesteder.  Vi hadde arbeidet med tre slike steder, Opit første semester i fjor, Awach og Palenga første semester dette studieåret.  Onek lurte på om ikke en plan for Lamwo kunne være en passende fortsettelse og det kunne han på mange måter ha rett i.

Derfor var vi i Lamwo for å presentere de to alternative planene som to studentgrupper hadde utarbeidet.  Vi skulle dra av gårde søndag morgen, men fikk en slags kontraordre fra rådmannen (Town Clerk) i den foreløpig ikke-eksisterende byen.  Presidenten var ventendes, vi måtte utsette gjennomgåelsen vår til han hadde gjort fra seg.  Det var atskillig frem og tilbake lørdag, men da jeg la meg, var stoda sånn at vi hadde avbestilt transporten og gitt beskjed til alle om at vi skulle dra ved slutten av semesteret.  En stund etter at jeg hadde sovnet, ble jeg vekket av telefon fra Hilary Onek, det var svært om å gjøre at vi presenterte planforslagene mandag, presidenten ville ikke komme til Lamwo før tirsdag og da skulle de vise planene til ham og så skulle han legge ned en symbolsk grunnstein for den nye byen.

Da demret det for meg at vi var med på et valgkampopplegg.  To gjenvalg måtte sikres i Lamwo, Oneks eget til Parlamentet og Lamwos bidrag til Musevenis sjette presidentperiode.  NRM strever i Acholiland, men her kunne Onek håndgripelig vise sine velgere at han hadde hevet deres status, til og med skaffet dem en by, Museveni for sin del kunne love at ”Framsteget skal fortsette” (var ikke det Gerhardsen i 1949?) og donere et rådhus til dem.

Så søndagen ble litt hektisk.  Det viste seg vanskelig å få tak i transportansvarlig på avdelingen, da jeg omsider fikk kontakt, fant han ut at den bussen vi skulle reise med og hadde betalt halve leien for, var dratt en tur til Masaka og ikke ville være tilbake før fire om ettermiddagen.  Så det var ikke annet å gjøre enn å vente og ventetiden var naturligvis ikke over klokken fire.  Vi kom ikke av gårde før i halvsekstiden og da var det ikke til å tenke på å nå frem til Kitgum i rimelig tid.  Heldigvis har jeg kontakter i Gulu som kunne hjelpe oss med å skaffe overnatting der.  De 100 km fra Gulu til Kitgum tar godt og vel to timer og da vi kom dit, måtte bussen ha en liten reparasjon for å sikre at batteriene ikke falt av.  Til Lamwo kom vi en gang mellom ett og to, da hadde folk ventet siden ni om morgenen.

Men ingen var sure for det, tvert imot, det var stor stas og folk likte det de fikk se.  Lamwo har to ganger vært utsatt for massakre, en gang under Idi Amin Dada og en gang under LRA-oppstanden.  I utkanten av det området som er avsatt til den nye byen, ligger det en massegrav for drøyt 400 mennesker.  I oppgave­beskrivelsen som var laget i samarbeid med de nye lokale myndighetene, var det uttrykt et sterkt ønske om å få en eller annen form for minnesmerke der.  Den ene gruppen hadde laget en serie perspektivtegninger som viste hvordan de kunne tenke seg at området skulle ta seg ut, det gjorde lykke.

Distriktet stilte med generator og ”power point projector” (kraftpunktprosjektør?) så det hele tok seg svært proft ut.  Et av løftene regjeringen har gitt i forbindelse med opprettelsen av Lamwodistriktet, er elektrisk strøm så det ikke skal være nødvendig med generator neste gang vi kommer.  En høyspentlinje skal etableres langs veien via Padibe fra Kitgum.  Å dømme etter ting som ble sagt, er det forventninger om at den linjen skal være operativ før valget neste år.  I tilfelle ville det være grunn til å sette kryss i taket, det er mange sånne presidentprosjekter rundt i landet, de har egne skuffer i de aktuelle departementene og der ligger de godt.

Ministeren var godt fornøyd selv om han ikke hadde anledning til å overvære presentasjonen selv, han var opptatt med presidenten i Gulu.  Men tirsdag morgen hadde han kommet seg til Kitgum og inviterte oss alle til frokost på hotellet sitt, Boma, som er det beste stedet i byen.  Det var en liten logisitkkoppgave å få samlet alle dit, på grunn av presidentbesøket var det svært få ledige senger igjen da vi kom til byen mandag kveld.  Vertene våre hadde glemt å bestille for oss, så vi ble spredd på fem forskjellige steder.

Da vi omsider var på plass, hadde nok Onek selv noen logistiske problemer med å samle seg på ett sted av gangen.  Vi så ikke så mye til ham, men han rakk å fortelle hvor hyggelige rapporter han hadde fått fra distriktet og hvor glad han var for det arbeidet som var gjort.  Dessverre kunne det ikke bli noe av at vi presenterte materialet for prseidenten for programmet hans var blitt litt endret.  Heldigvis, jeg hadde vært litt redd for akkurat det og vi ville hatt problemer med å si nei, selv om vi ikke hadde tid.  Det var galt nok at vi ikke kom oss av gårde fra Kitgum før i ellevetiden.

Presidenten følger nok et sikkerhetsopplegg der det er om å gjøre å holde programmet og opplysningen om hvor han befinner seg flytende lengst mulig.  Vi møtte en del av følget hans i Gulu, den rullende operasjonsstuen hans blant annet, en svær og blank varevogn som på folkemunne kalles Musevenis kjøkken, men er en fullt utstyrt akuttenhet, for alle tilfelles skyld.  Første gang jeg så den, var da presidenten besøkte nybygget vårt på fakultetet.  Det var også en visitt som betinget en nokså improvisert mottagelse fordi ingen visste noe før noen timer i forveien.  Da kom det bistre karer med bombesnifferhunder og gjennomsøkte korridorene først, man kan jo aldri vite-.

Kampala, 16.4.2010

Cato

Hovedaktiviteten i VaU er et direkte engasjement i Uganda gjennom ulike prosjekter. Vi arbeidet i perioden 1994 til 2004 med landsbyutviklingsprosjekter i Walukunyu og Kiralamba.

Fra 2005 har vi drevet prosjekt i samarbeid med den ugandiske organisasjonen VEDCO. Prosjektet tar sikte på å støtte organisering av primærnærings- og samfunnsutvikling på landsbynivå i distriktene Nakasongola og Luwero nord for Kampala. I dette prosjektet mottar vi også støtte fra Norad.

I tillegg har Venner av Uganda flere mindre prosjekter hvor vi hjelper barneskoler med lærebøker og utstyr, vi deler ut myggnett og støtter arbeidet for gatebarn i Kampala.

Les mer…

Blant høydepunktene i dette nummeret er et kort referat fra årsmøtet, hvor Frøydis Guldahl overtok som formann etter Tore Semb.

Frøydis har også bidratt med reisebrev fra sin tur til Uganda i februar, og Cato N. Lund har sendt oss en rapport fra Kampala.

Du kan lese Uganda-nytt her.

Frøydis Guldahl:

Reisebrev fra Uganda februar 2010

 Lango College

I 1966 var det to norske fredskorpsere som gifta seg i Nairobi og fikk felles arbeidsplass som lærere i mate­ma­tikk og realfag på Lango College i Lira, en liten by nord i Uganda. Lango College var en secondary school for gutter. I 2010, 42 år etterat vi forlot skolen, kom vi tilbake. Dette var nok det største opplevel­sen for Dag og meg på denne turen til Uganda. Vi ble invitert til å bo hos rektor, og vi møtte skoleelevene, som syntes det var ganske spesielt å treffe folk som hadde undervist elever som nå nesten var på alder med deres besteforeldre.

Elevene lytter til Dags beretning om Lango College i 60-åra

Da vi jobba på Lango College i 60-åra, lurte vi ofte på om vi utdanna ungdommer til arbeidsløshet. Vi tenkte at Uganda umulig kunne ha bruk for så mange akademisk utdanna folk. Og seinere var vi bekymra for hvordan elevene våre klarte seg i de urolige tidene med borgerkrig og overfall. Men vi opplevde nå at en god del av elevene våre hadde klart seg bra. Vi møtte faktisk flere av våre gamle skoleelever. Vi traff selvfølgelig bare dem som det hadde gått bra for. En av dem var professor ved det nye universitetet (!) i Lira. Et par stykker var bankdirektører. En hadde en slags teknisk doktorgrad, han starta som ingeniør. Vi traff en revisor, en farmasøyt og en sosial­arbeider blant våre forhenværende elever. Noen av dem hadde faktisk allerede blitt pensjo­nister. Uganda har en pensjonsalder på 60 år.

Hjertelig gjensym mellom lærer Frøydis og elev William Opio, nå farmasøyt 

           Men det var selvfølgelig ikke alle det hadde gått bra med. Uganda har hatt kriger. Alle vet at perioden under Amin var svært voldelig. Vold har vært utbredt i Uganda i andre perioder også, uten at vi har hørt så mye om det. Flere av våre elever ble drept i Amin-tida. Noen drukna seg i Waragi (det lokale brennevinet). Vi fikk høre flere triste historier.

            Men nå traff vi altså noen av dem som hadde klart seg bra. Det beste av alt var at de også tok ansvar for andre enn seg sjøl, og klarte å gjøre en forskjell i samfunnet. I tillegg hadde vi svært muntre møter. Vi fortalte alle historier fra skolen, om lærere og elever, og vi mintes felles opp­levelser.

Alfred Okello, rektor ved Lango College

            Rektor Alfred Okello er et funn for skolen, han har jobba på Lango College i tre år, og har planer for framtida. Han håper at skolens styre fylles med gamle elever som er engasjert i skolens utvikling. Det er dannet en forening av Old boys, gamle skoleelever. De ønsker at Lango College igjen skal bli en av topp­skolene i landet, slik den var før. Nå har ikke skolen særlig bra resultater. Men hvordan kan man vente gode resultater når lærerlønningene ligger på et lavmål, og når det nesten ikke fins skolebøker? Skolebøkene som ble kjøpt inn for mine bursdags­penger for et par år siden var en lite bidrag, men det monner ikke stort på en skole med 900 elever. Skolen ligger i et fattig område. Foreldrene har ikke råd til å betale ekstra, verken for lærebøker eller som bidrag til lærerlønningene. Nå er det imidlertid håp om bedring. Det bygges nytt bibliotek og to bygninger med to laboratorier i hver. Biblioteket skal utstyres med bøker, og labene skal få utstyr. Pengene kommer fra et prosjekt fra African Development Bank og Government of Uganda. Byggingen var i gang da vi kom.

Skolebygninger ved lango College. Grunnmur til to laboratorier for fysikk/kjemi/biologi

To skoleprosjekter

Det som gledet oss mest, var at våre gamle elever ikke bare tenkte på seg sjøl, men hadde engasjement for andre. Odongo, sosialarbeideren, en av mine minste elever, han var 14 da jeg reiste hjem i 1967, sto for et arbeid til beste for jenter som hadde det vanskelig, de starter en yrkesskole med utdanning i søm og matlaging, men også snekring, metallarbeid, sykkel­reparasjon og bygningsarbeid. Og ikke minst i jordbruk, med dyrehold og planter. Og er det noe Uganda trenger, som er det gode håndverkere. Odongo selv hadde en shamba (jordstykke) der han dyrka mat til seg sjøl. Så dette arbeidet gjorde han gratis.

Flere av elevene våre hadde slike prosjekter. Det oppmuntra oss veldig. Og alle tok seg av slektninger som hadde mista foreldrene. Dem er det mange av i dette aids-miljøet.

Truth Primary School, Lira

David Opiokello, som jeg underviste i matematikk i tre år, var med på å sette i gang skoler i Lira. Han og en del andre har samarbeidet med et irsk misjonsselskap som sto for byggingen av skolene. Nå sto David og kona hans Rachel, sammen med et styre, for driften av en barnehage, en barneskole og en ungdomsskole/videregående skole med til sammen 670 elever på skolene og 300 i barnehagen. Mat til alle barna hver dag. Og planer for flere internat­bygninger. Rachel fortalte at de hadde hatt så bra sjøl, med gode skoler for barna sine og ellers et godt liv. Da er det tøft å se all fattig­dommen rundt seg. De ville gjøre en forskjell.

Vi sjekker bøkene i Aristoc bokhandel

”Venner av Uganda” har tre vennskaps­skoler. Det vil si at tre norske skoler er knytta til hver sin av disse skolene. Det viktigste er kon­tak­ten mellom elevene på de to skolene, og mellom lærerne. Vi satser mye på brevskriving. Noen norske skoler samler også inn penger til forskjellige saker som skolene i Uganda trenger.I fjor fikk Åsne Seierstad en pris der forutsetningen var at pengene skulle gis videre til et godt formål. Venner av Uganda fikk penger til skolene. Det skolene ønska seg, var bøker og annet undervisnings­utstyr. Tilfeldig­hetene gjorde at vi, to gamle fredskorpsere fra 60-åra, Dag Seierstad og jeg, kom til Uganda akkurat i tide til å levere disse bøkene til skolene. Et trivelig oppdrag! Det første vi gjorde var å hente bøkene i bokhandelen i Kampala.  

Vi var der i mange timer, mens vi sammen med bokhandelens ansatte sjekka at alt var på plass. I tillegg ble det en fornøyelig kveld sammen med bokhandelens ansatte. De gikk inn for oppgaven med liv og lyst. De syntes også det var fint at vi kjøpte bøker til fattige skoler. Det var egentlig ganske betryggende å oppleve hvordan alt ble sjekka og telt etter om det stemte med listene, før bøkene ble pakka. Selv om det i blant blei litt småirriter ende med alt papir­arbeidet og alle underskriftene som måtte til. Men i et land med så mye korrupsjon  som Uganda, var det godt å se at rutinene er på plass.                                                                       

Det var morsomt å oppleve at skolene som vi har vært med å bygge, fungerer, at ungene ser ut til å trives. Likevel er det mye som skiller en skolehverdag i Uganda fra en i Norge. De har nesten ikke bøker. Lærerne har stort sett dårlig utdanning, og de har en ussel lønn og kummerlige boligforhold. Skolene prøver å gi barna et måltid på skolen hver dag. Men det koster penger. Derfor er det ikke lett å få det til regelmessig. I denne delen av Uganda er så å si alle fattige. Det var derfor en stor opplevelse for oss å få gitt dem bøkene. Og ikke minst få være med på overrekkelsen av brev fra norske skoleelever. Som takk fikk vi sang og gode smil. Og vi fikk brev med hjem til vennskapsskolene i Ski, Kolbotn og Hurum.   

 Walukunyu skole 

Elever i Walukunyu med noen av de nye bøkene

Utdeling av brev til elever i Walukun yu fra Vevelstadåsen skole i Skil

Kalagala skole  

På Kalagala skole hadde de brukt fantasi og snekkerkunnskaper til å lage en skikkelig fin leikeplass for de aller minste. Da vi kom, var ungene ute, og de ville alle bli fotografert oppå klatrestativet. I tillegg ser vi her sjuendeklassinger som bærer de tunge bokkassene inn i skolebygningen.  

De aller minste barna på leikeplassen

Sterke gutter fra sjuende klasse bærer bøker

Kiralamba skole   

Denne skolen ønsket seg i tillegg til bøker, også 30 pulter. Vi måtte selvfølgelig løpe rundt på skolen og telle at alle 30 var på plass. På en slik lang pult er det plass til fire elever, eller fem, hvis barna er små. 

Nye pulter i et klasserom

Skolen har fått ny vanntank takket være sin vennskapsskole Sætre i Hurum

RE:  THE ANTI-HOMOSEXUALITY BILL

Norwegian Friends of Uganda (NoFU) is an association of dedicated people in Norway; most of whom have spent years working in Uganda.  They love Uganda and its people.  For the time being we are co-operating with VEDCO (Voluntary Efforts for Development Concerns), a Ugandan NGO which helps farmers improve their lives by developing their agricultural methods and move from subsistence farming to surplus production for the market.  The present project targets 1714 families in Kalagala and Kakooge; Luweero and Nakasongola District respectively.

We do hope that people in Uganda will become prosperous and happy. This includes being free to live the life that you want to live, within your abilities.

Our AGM 22^nd March this year raised concerns in this respect and instructed the Board to bring this concern to the attention of the Government of Uganda.  The Republic of Uganda is party to the Universal Declaration of Human Rights and the subsequent covenants and treaties that constitute International Law in this field.  Discrimination based on race, sex, language or religion contravenes these conventions.  To us it is evident that “sex” includes sexual orientation, meaning that homosexuals have the same right as everybody else to pursue happiness and make their own free choices as to what kind of life they will lead as long as they do not infringe on the liberties of other people.  We acknowledge the following fact:  You can never force yourself to become a heterosexual if you are born a homosexual.  A true heterosexual can never be persuaded or forced into becoming a homosexual.  Tales of homosexuals that have been “cured” into heterosexuals have invariably turned out to be fictitious when they have been subjected to scientific scrutiny.

We appreciate the explicit objective of the Bill proposed by the Honourable MP David Bahati to protect young people and the institution of the family.  The young are however already protected through the laws on defilement and the family will be protected through enactment of the Domestic Relations Bill.

NoFU hopes that the suggested Anti-homosexuality Bill will never be enacted.  We trust that Uganda will give its entire population equal rights.  NoFU will continue to support the people of Uganda.  But we anticipate that we will be able to be proud of Uganda’s ability to give all subjects the rights they are promised through the Universal Declaration of Human Rights and the Constitution of the Republic of Uganda.

Yours Sincerely,

Norwegian Friends of Uganda, NoFU
 

Frøydis Guldahl
Chair person of the Board

Til stede: 27 medlemmer.

1. Åpning og velkommen ved Tore Semb.

2. Styrets beretning for 2009. Denne har ligget ute på nettet. Det er foretatt noen endringer i den, og riktig ordlyd ble delt ut til alle på møtet. Tore gjennomgikk hovedpunktene. Beretningen ble enstemmig godkjent som VaUs årsberetning for 2009, med en del rettelser:

UHR prosjektet som Hildur Haveland og Kari Vetlesen har samlet inn penger til, skal innlemmes i nyopprettet kulturgruppe som styret har bedt Hildur Haveland være leder for. Kulturgruppa vil bli aktiv fra 2010.

Sommerfesten ble avholdt 21. juni. Høstmøtet ble avholdt 30. november.

Manglende samarbeid med ugandere i Norge ble tatt opp. Det anbefales å besøke hjemmesida fk-world.com, der ugandere og norske fredskorpsere forteller om sine erfaringer. Åsmund Bjertnes, med bakgrunn i det nye fredskorpset, fikk i oppdrag å ta opp denne tråden for evt. å få til bedre samarbeid. Andre vennskapsforeninger har noen få medlemmer fra vedkomne land de arbeider for. Carl Emil anbefalte en samling som ugandere i Norge arrangerer lørdag før palmesøndag, for å samle inn penger til ofrene for jordskred i Uganda.

3. Regnskap. Budsjett. Revisjonsberetning for 2009. Hildur gjennomgikk en fyldig revisjonsberetning med en del gode forslag:

Gruppene innen VaU bør alle ha et medlem fra styret.

Gruppene bør ha en del penger til dekning av administrasjon.

Styret bør utarbeide en ny instruks for gruppene.

Det er viktig å ha kvinner med i prosjektgruppa. Dette punktet sto riktignok ikke i revisjonsberetningen, men alle var enig i dette også.

Regnskapet ble enstemmig godkjent.

4. Endring av statutter. Det ble lagt fram et omfattende endringsforslag til statuttene. De ble enstemmig godkjent uten diskusjon.

5. Handlingsplan for styret i kommende periode. Tore leste opp handlingsplanen. Den inneholder videreføring av det arbeidet som VaU gjør. Det punktet vi aldri har klart å gjennomføre, er samarbeid med ugandere i Norge. Det er ønskelig at vi blir bedre her.

6. Kontingent og budsjett for 2010. Styret foreslår fortsatt kr 300 i kontingent. Enstemmig godkjent. Budsjettet er satt opp med en økning fra 200 til 220 i antall medlemmer.

7. Valg. Styret i VaU har i 2009 bestått av

Kristine Nordenson Kallset la fram forslaget fra valgkomiteen. Forslaget ble enstemmig vedtatt: 

Nytt styre for 2010:

Revisor: Hildur Haveland. 

Valgkomiteen har 2009 og 2010 bestått av Harald Julsrud, Kristine Nordenson, Tor Foss.

Valgkomite for 2010 og 2011 er:

Tore Semb, Carl Emil Petersen, Liv Patel.

Avslutning av årsmøtet. Tore fikk en varm takk for sin innsats som leder av styret i 6 år. Han fikk gavekort på 500 kr som innbetales til UHR, og en blomst.

Etter årsmøtet tok vi opp følgende sak: Det er foreslått en lov mot homofili i Uganda. Homofil virksomhet skal føre til fengsling, evt. dødsstraff. Det var enighet om at styret skulle ta opp denne saken. Vi bør protestere, men det overlates til styret å finne ut hvor og på hvilken måte.

Frøydis

referent

Revidert på årsmøtet 22. mars 2010 for å være mer dekkende. De første statuttene ble vedtatt på stiftelsesmøtet 16. juni 1978. De ble siden revidert på årsmøtet 6. februar 1998 for å være bedre tilpasset de endrede politiske forholdene i Uganda.

§ 1. FORMÅL

Foreningen Venner av Uganda har til formål å støtte arbeidet for en økonomisk, sosial og kulturell utvikling av Uganda på demokratisk grunn. I dette arbeidet vil foreningen yte humanitær støtte som etter nærmere vurdering finnes hensiktsmessig.

Foreningen vil søke samarbeid med tilsvarende foreninger i andre land.

§ 2. MEDLEMSKAP

Foreningen Venner av Uganda består av personer som har spesiell interesse for landet og dets befolkning.

ORDINÆRE medlemmer av foreningen betaler en årlig kontingent. Enkeltpersoner, private firma, foreninger, institusjoner og organisasjoner kan også tegne støttemedlemskap mot å betale en minimum årskontingent.

§ 3. FORENINGENS ORGANER

Foreningen ledes av et styre på fem medlemmer og tre varamedlemmer som velges på foreningens årsmøte. Styret skal arbeide i samsvar med foreningens formålsparagraf samt etter retningslinjer som foreningens årsmøte fastsetter.

Styret er beslutningsdyktig når minst tre medlemmer er tilstede. Årsmøtet er foreningens høyeste organ.

§ 4. ÅRSMØTE

Ordinære årsmøter avholdes i 1. kvartal og innkalles med minst tre ukers varsel. Ekstraordinært årsmøte holdes når styret ønsker det, eller et mindretall på minst to styremedlemmer eller minst 1/4 av de ORDINÆRE medlemmene forlanger det. Ekstraordinært årsmøte innkalles med minst to ukers varsel. På det ordinære årsmøtet behandles følgende saksliste:

1. Åpning
2. Styrets beretning
3. Regnskap med revisjonsberetning
4. Eventuelle forslag til endring av statutter eller direktiver for styret
5. Handlingsprogram for styret for kommende periode
6. Kontingent
7. Valg av:
   1. Leder
   2. Nestleder
   3. Tre øvrige styremedlemmer
   4. Tre varamedlemmer til styret
   5. En revisor
   6. To medlemmer av valgkomiteen
8. Eventuelt

Valgkomiteen har tre medlemmer; de to valgt av årsmøtet pluss ett oppnevnt av styret. Når årsmøtet skal velge medlemmer av valgkomiteen, er det Styret som foreslår kandidater. Valgkomiteen foreslår kandidater til de øvrige valg som skal foretas på årsmøtet.

Fortrinnsvis gjelder samtlige valg for to år, men valgkomiteen kan gjøre avvik f.eks for å oppnå en kontinuitet på minst 2/5 av styret.

Forslag til endring av statuttene må være mottatt så tidlig at de kan utsendes sammen med den ordinære årsmøteinnkallingen. Andre forslag må være styret i hende senest 10 dager før årsmøtet.

Lederen må, for å være valgt, ha oppnådd minst halvparten av de avgitte stemmene.

Dersom noen forlanger det, foretas skriftlig valg.

Endring av statuttene, eller oppløsning av foreningen, krever 2/3 flertall på ordinært årsmøte for å være gyldig.

Stemmerett på ordinære og ekstraordinære årsmøter har alle som er ORDINÆRE medlemmer av foreningen, jfr. § 2.

§ 5. OPPLØSNING

Oppløsning av foreningen krever 2/3 flertall på ordinært årsmøte for å være gyldig. Eventuelle midler i foreningens eie ved oppløsningen skal tilfalle en eller flere humanitære organisasjoner som arbeider for eller i Uganda