Jeg har nettopp vært i Lamwo med studentene mine. Lamwo er et av de mange nye distriktene som er opprettet her i landet, tidligere var det den nordlige delen av Kitgum i Acholiland. Det ligger langs den sudanesiske grensen, er på litt over 5 500 km2 og har omkring 150 000 innbyggere. Distriktene svarer forvaltningsmessig til norske fylker, ved siste opptelling hadde vi 104 av dem, dersom jeg ikke husker feil. De blir flere hele tiden for ”tjenestene skal bringes nærmere folket”. Akkurat det er det bare noen av de troende i NRM som tror på, alle andre vet at det er en måte å etablere nye bein å gnage på for de som har gjort seg fortjent til det. Hvert nytt distrikt må ha full oppsetning av embeder på diverse nivåer, fra medlemmer av parlamentet via ”fylkesmann” og ”fylkesordfører” ned til sekretærer og kontorbud. Ettersom distriktene har svært begrensede muligheter til å skaffe seg andre inntekter enn det sentralregjeringen anviser, blir det ofte umulig å yte andre ”tjenester” enn lønn til denne lille hæren, snaut nok det etter enkelte avismeldinger å dømme.
Lamwo trenger i tillegg en by å ha denne administrasjonen i. Det nye ”fylkestinget” har bestemt at den skal ligge i et så godt som jomruelig område midt i distriktet og hete Lamwo Town Council. Representanten som er valgt til parlamentet fra denne valgkretsen, Kitgum hadde to: Kitgum og Lamwo, heter Hilary Onek og er Energi-, olje- og bergverksminister (Minister of Energy and Mineral Resources). Han hadde fått høre om de planoppgavene fjerdeårsstudentene hadde gjennomført i Gulu for å oppgradere tidligere leire for internt fordrevne til en bystatus som ligner på våre gamle ladesteder. Vi hadde arbeidet med tre slike steder, Opit første semester i fjor, Awach og Palenga første semester dette studieåret. Onek lurte på om ikke en plan for Lamwo kunne være en passende fortsettelse og det kunne han på mange måter ha rett i.
Derfor var vi i Lamwo for å presentere de to alternative planene som to studentgrupper hadde utarbeidet. Vi skulle dra av gårde søndag morgen, men fikk en slags kontraordre fra rådmannen (Town Clerk) i den foreløpig ikke-eksisterende byen. Presidenten var ventendes, vi måtte utsette gjennomgåelsen vår til han hadde gjort fra seg. Det var atskillig frem og tilbake lørdag, men da jeg la meg, var stoda sånn at vi hadde avbestilt transporten og gitt beskjed til alle om at vi skulle dra ved slutten av semesteret. En stund etter at jeg hadde sovnet, ble jeg vekket av telefon fra Hilary Onek, det var svært om å gjøre at vi presenterte planforslagene mandag, presidenten ville ikke komme til Lamwo før tirsdag og da skulle de vise planene til ham og så skulle han legge ned en symbolsk grunnstein for den nye byen.
Da demret det for meg at vi var med på et valgkampopplegg. To gjenvalg måtte sikres i Lamwo, Oneks eget til Parlamentet og Lamwos bidrag til Musevenis sjette presidentperiode. NRM strever i Acholiland, men her kunne Onek håndgripelig vise sine velgere at han hadde hevet deres status, til og med skaffet dem en by, Museveni for sin del kunne love at ”Framsteget skal fortsette” (var ikke det Gerhardsen i 1949?) og donere et rådhus til dem.
Så søndagen ble litt hektisk. Det viste seg vanskelig å få tak i transportansvarlig på avdelingen, da jeg omsider fikk kontakt, fant han ut at den bussen vi skulle reise med og hadde betalt halve leien for, var dratt en tur til Masaka og ikke ville være tilbake før fire om ettermiddagen. Så det var ikke annet å gjøre enn å vente og ventetiden var naturligvis ikke over klokken fire. Vi kom ikke av gårde før i halvsekstiden og da var det ikke til å tenke på å nå frem til Kitgum i rimelig tid. Heldigvis har jeg kontakter i Gulu som kunne hjelpe oss med å skaffe overnatting der. De 100 km fra Gulu til Kitgum tar godt og vel to timer og da vi kom dit, måtte bussen ha en liten reparasjon for å sikre at batteriene ikke falt av. Til Lamwo kom vi en gang mellom ett og to, da hadde folk ventet siden ni om morgenen.
Men ingen var sure for det, tvert imot, det var stor stas og folk likte det de fikk se. Lamwo har to ganger vært utsatt for massakre, en gang under Idi Amin Dada og en gang under LRA-oppstanden. I utkanten av det området som er avsatt til den nye byen, ligger det en massegrav for drøyt 400 mennesker. I oppgavebeskrivelsen som var laget i samarbeid med de nye lokale myndighetene, var det uttrykt et sterkt ønske om å få en eller annen form for minnesmerke der. Den ene gruppen hadde laget en serie perspektivtegninger som viste hvordan de kunne tenke seg at området skulle ta seg ut, det gjorde lykke.
Distriktet stilte med generator og ”power point projector” (kraftpunktprosjektør?) så det hele tok seg svært proft ut. Et av løftene regjeringen har gitt i forbindelse med opprettelsen av Lamwodistriktet, er elektrisk strøm så det ikke skal være nødvendig med generator neste gang vi kommer. En høyspentlinje skal etableres langs veien via Padibe fra Kitgum. Å dømme etter ting som ble sagt, er det forventninger om at den linjen skal være operativ før valget neste år. I tilfelle ville det være grunn til å sette kryss i taket, det er mange sånne presidentprosjekter rundt i landet, de har egne skuffer i de aktuelle departementene og der ligger de godt.
Ministeren var godt fornøyd selv om han ikke hadde anledning til å overvære presentasjonen selv, han var opptatt med presidenten i Gulu. Men tirsdag morgen hadde han kommet seg til Kitgum og inviterte oss alle til frokost på hotellet sitt, Boma, som er det beste stedet i byen. Det var en liten logisitkkoppgave å få samlet alle dit, på grunn av presidentbesøket var det svært få ledige senger igjen da vi kom til byen mandag kveld. Vertene våre hadde glemt å bestille for oss, så vi ble spredd på fem forskjellige steder.
Da vi omsider var på plass, hadde nok Onek selv noen logistiske problemer med å samle seg på ett sted av gangen. Vi så ikke så mye til ham, men han rakk å fortelle hvor hyggelige rapporter han hadde fått fra distriktet og hvor glad han var for det arbeidet som var gjort. Dessverre kunne det ikke bli noe av at vi presenterte materialet for prseidenten for programmet hans var blitt litt endret. Heldigvis, jeg hadde vært litt redd for akkurat det og vi ville hatt problemer med å si nei, selv om vi ikke hadde tid. Det var galt nok at vi ikke kom oss av gårde fra Kitgum før i ellevetiden.
Presidenten følger nok et sikkerhetsopplegg der det er om å gjøre å holde programmet og opplysningen om hvor han befinner seg flytende lengst mulig. Vi møtte en del av følget hans i Gulu, den rullende operasjonsstuen hans blant annet, en svær og blank varevogn som på folkemunne kalles Musevenis kjøkken, men er en fullt utstyrt akuttenhet, for alle tilfelles skyld. Første gang jeg så den, var da presidenten besøkte nybygget vårt på fakultetet. Det var også en visitt som betinget en nokså improvisert mottagelse fordi ingen visste noe før noen timer i forveien. Da kom det bistre karer med bombesnifferhunder og gjennomsøkte korridorene først, man kan jo aldri vite-.
Kampala, 16.4.2010
Cato