Frøydis Guldahl:

Reisebrev fra Uganda februar 2010

 Lango College

I 1966 var det to norske fredskorpsere som gifta seg i Nairobi og fikk felles arbeidsplass som lærere i mate­ma­tikk og realfag på Lango College i Lira, en liten by nord i Uganda. Lango College var en secondary school for gutter. I 2010, 42 år etterat vi forlot skolen, kom vi tilbake. Dette var nok det største opplevel­sen for Dag og meg på denne turen til Uganda. Vi ble invitert til å bo hos rektor, og vi møtte skoleelevene, som syntes det var ganske spesielt å treffe folk som hadde undervist elever som nå nesten var på alder med deres besteforeldre.

Elevene lytter til Dags beretning om Lango College i 60-åra

Da vi jobba på Lango College i 60-åra, lurte vi ofte på om vi utdanna ungdommer til arbeidsløshet. Vi tenkte at Uganda umulig kunne ha bruk for så mange akademisk utdanna folk. Og seinere var vi bekymra for hvordan elevene våre klarte seg i de urolige tidene med borgerkrig og overfall. Men vi opplevde nå at en god del av elevene våre hadde klart seg bra. Vi møtte faktisk flere av våre gamle skoleelever. Vi traff selvfølgelig bare dem som det hadde gått bra for. En av dem var professor ved det nye universitetet (!) i Lira. Et par stykker var bankdirektører. En hadde en slags teknisk doktorgrad, han starta som ingeniør. Vi traff en revisor, en farmasøyt og en sosial­arbeider blant våre forhenværende elever. Noen av dem hadde faktisk allerede blitt pensjo­nister. Uganda har en pensjonsalder på 60 år.

Hjertelig gjensym mellom lærer Frøydis og elev William Opio, nå farmasøyt 

           Men det var selvfølgelig ikke alle det hadde gått bra med. Uganda har hatt kriger. Alle vet at perioden under Amin var svært voldelig. Vold har vært utbredt i Uganda i andre perioder også, uten at vi har hørt så mye om det. Flere av våre elever ble drept i Amin-tida. Noen drukna seg i Waragi (det lokale brennevinet). Vi fikk høre flere triste historier.

            Men nå traff vi altså noen av dem som hadde klart seg bra. Det beste av alt var at de også tok ansvar for andre enn seg sjøl, og klarte å gjøre en forskjell i samfunnet. I tillegg hadde vi svært muntre møter. Vi fortalte alle historier fra skolen, om lærere og elever, og vi mintes felles opp­levelser.

Alfred Okello, rektor ved Lango College

            Rektor Alfred Okello er et funn for skolen, han har jobba på Lango College i tre år, og har planer for framtida. Han håper at skolens styre fylles med gamle elever som er engasjert i skolens utvikling. Det er dannet en forening av Old boys, gamle skoleelever. De ønsker at Lango College igjen skal bli en av topp­skolene i landet, slik den var før. Nå har ikke skolen særlig bra resultater. Men hvordan kan man vente gode resultater når lærerlønningene ligger på et lavmål, og når det nesten ikke fins skolebøker? Skolebøkene som ble kjøpt inn for mine bursdags­penger for et par år siden var en lite bidrag, men det monner ikke stort på en skole med 900 elever. Skolen ligger i et fattig område. Foreldrene har ikke råd til å betale ekstra, verken for lærebøker eller som bidrag til lærerlønningene. Nå er det imidlertid håp om bedring. Det bygges nytt bibliotek og to bygninger med to laboratorier i hver. Biblioteket skal utstyres med bøker, og labene skal få utstyr. Pengene kommer fra et prosjekt fra African Development Bank og Government of Uganda. Byggingen var i gang da vi kom.

Skolebygninger ved lango College. Grunnmur til to laboratorier for fysikk/kjemi/biologi

To skoleprosjekter

Det som gledet oss mest, var at våre gamle elever ikke bare tenkte på seg sjøl, men hadde engasjement for andre. Odongo, sosialarbeideren, en av mine minste elever, han var 14 da jeg reiste hjem i 1967, sto for et arbeid til beste for jenter som hadde det vanskelig, de starter en yrkesskole med utdanning i søm og matlaging, men også snekring, metallarbeid, sykkel­reparasjon og bygningsarbeid. Og ikke minst i jordbruk, med dyrehold og planter. Og er det noe Uganda trenger, som er det gode håndverkere. Odongo selv hadde en shamba (jordstykke) der han dyrka mat til seg sjøl. Så dette arbeidet gjorde han gratis.

Flere av elevene våre hadde slike prosjekter. Det oppmuntra oss veldig. Og alle tok seg av slektninger som hadde mista foreldrene. Dem er det mange av i dette aids-miljøet.

Truth Primary School, Lira

David Opiokello, som jeg underviste i matematikk i tre år, var med på å sette i gang skoler i Lira. Han og en del andre har samarbeidet med et irsk misjonsselskap som sto for byggingen av skolene. Nå sto David og kona hans Rachel, sammen med et styre, for driften av en barnehage, en barneskole og en ungdomsskole/videregående skole med til sammen 670 elever på skolene og 300 i barnehagen. Mat til alle barna hver dag. Og planer for flere internat­bygninger. Rachel fortalte at de hadde hatt så bra sjøl, med gode skoler for barna sine og ellers et godt liv. Da er det tøft å se all fattig­dommen rundt seg. De ville gjøre en forskjell.