I juni ble de nye medlemmene til parlamentet i Uganda valgt. I parlamentet sitter delegatene i fem år, og kampen om plassene er hard. Av flere grunner. Èn god grunn til å kjempe for ett sete er den lønn og de goder som følger med om du blir valgt. En annen er de muligheter possisjonen gir for å kjempe for sine saker og sitt hjemdistrikt.
Også dette valget ble preget av organisatoriske problemer og beskyldninger om fusk. En kandidat ble valgt inn i en valgkrets der fler enn 100% av de stemmeberettigede deltok… Identifisering av velgere er et tilbakevendende problem. De lenge annonserte ID kort med bilde ble nok en gang forsinket.
Over 850 kandidater ble nominert til de 214 setene for direkte valgte representanter. Disse velges i enmannkretser der den med flest stemmer vinner. Enkelt og greit, men ikke problemløst. Rivaliseringen kan nå store høyder og det forekom eksempler på skyting og annen vold. Presidenten og andre storfolk fra bevegelsen (The Movement) reiste rundt og drev kampanje for sine favoritter og forsøkte også å overtale kandidater til å trekke seg, der flere enn en fra bevegelsen stilte til valg.
En av de mest spennede valgkretser ble Mbarara by, der Winnie Byanyima — konen til president Musevenis rival fra presidentvalget i mars — stilte til valg. Hun vant med knappest mulig margin. Hennes mann Kizza Besigye har forøvrig rømt fra Uganda og befinner seg i skrivende stund i USA.
Andre kontroversielle kandidater som ble gjenvalgt er Norbert Mao fra Gulu og Cecilia Ogwal fra Lira. Ogwal er UPC´s sterke kvinne og Mao har lenge vært en uttalt kritikker av Ugandas politikk i Acholi.
Ugandas grunnlov foreskriver valg av representanter fra spesielle interessegrupper. Kvinnerepresentanter velges fra hvert distrikt, dvs. 53, mens det også velges representanter for ungdom, fagforeninger, funksjonshemmede og — fra hæren.
Disse representantene utgjør en viktig del av parlamentet, men de velges av en begrenset gruppe stemmeberettigede. Lokale og internasjonale observatører forsøkte som best de kunne å forstå de prosesser som gikk forut for valget — da delegater ble valgt — og selve valget. Kvinnene ble valgt av — i hovedsak menn — fra de lokale råd (local counsils). De fem ungdommene ble valgt av delegater fra lokale ungdomsorganisasjoner, mens de fem arbeiderrepresentantene ble valgt av delegater fra fagforeninger. I de fleste tilfeller var det vanskelig for observatører å oppnå noen full forståelse av prosessene som foregikk forut for selve stemmegivingen. Men denne foregikk i hovedsak greit.
De væpnede styrker gjorde det enkelt for seg selv. Den nektet både observatører og presse adgang til sitt valg, og kun 125 medlemmer av den indre sirkel valgte de 10 representantene. President Musevenis bror Salim Saleh ble valgt, det samme ble David Tinyefusa som noen vil huske som enslags opposisjonell noen år tilbake. Hærens kommandør Major General Jeje Odongo ble også valgt. Det er dog ikke godt å si når han skal få tid til å være i parlamentet. (En tilføyelse i november 2001: Odongo mistet jobben, og Kazizi overtok i oktober. Odongo ble minister of state for ett eller annet — hvilket i følge hærens talsman Phineas Katirima «was not a demotion».)
Norske observatører var tilstede da fem representanter for de funksjonshemmede skulle velges. Dette foregikk på et hotell i Mukono utenfor Kampala i løpet av tre dager. Det største problemet oppstod da folk som ikke kunne høre, og som heller ikke kunne tegnspråk, skulle stemme. Sedlene var nemlig ikke utstyrt med bilde! Valgkampen og selve valget forløp forøvrig i hovedsak etter retningslinjene. Dedikasjonen til prosessen hos både delegater, kandidater og Ugandas valgkommisjon imponerte observatørene.
Den nye lovgivende forsamling har mange viktige saker å ta fatt på. Bevegelsen synes å mene at den nå har et kvalifisert flertall, dvs. 2/3 av parlamentsmedlemmene. Mange spør seg om dette vil brukes til å forandre grunnloven. President Museveni sitter i sin siste periode som president. Etter den eksisterende grunnlov.