Gjensyn med Uganda

REISEBREV nr. 7 fra UGANDA . September 2002. Av Tor Foss

Vi kom til Uganda etter at folketellere hadde gått rundt og skrivi den del av verden inn i manntall. Grovresultatene forelå før vi reiste hjem. Uganderne var nå blitt 24,6 millioner, en økning på 7.9 millioner siden 1991.

Da jeg var første gang i Uganda i 1963-65, var befolkningen på ca. 8 millioner. På tross av AIDS, malaria, tuberkulose og en rekke andre livstruende sykdommer. 20 års borger-krig, som med sine ettervirkninger fortsatt utsetter deler av befolkningen for enorme lidelser, særlig i nord, fortsetter befolkningen å øke. Også på tross av familieplanleggingstiltak.

Rett skal være rett; Buganda, den mest utvikla delen av Uganda har en lav befolkningsøkning i forhold til nordområdene, 36% mot over 70%. Det er som vi kjenner fra historien, og andre deler av verden, den mest tilbakeliggende del av befolkninga som øker mest.

Det er på grunn av «ignorance» sier vår venn Lawrence G. som kommer fra den østlige regionen. ­ Ikke så mye ideen om at mange barn kan forsørge deg i alderdommen, men mere for at du skal øke klanen din i konkurranse med de andre klanene, og ikke minst konkurranse mellom konene. En mann kan jo ha to eller tre koner, ­ og han behøver ikke være muslim for det. En kone som ikke føder barn er ikke noe tess, og helst skal det være mange.

Regjeringen innførte regler om at de første fire barna med samme far og mor skulle få gratis grunnskole. Åpenbart i et forsøk på barnebegrensning. Dette var mislykket. Nå har man gått bort fra dette, og gir gratis tilbud til alle.

Det er 25 stammer i Uganda med mer enn 100 000 medlemmer. Den største er naturligvis Bagandaene, som som utgjør over 20 % av alle innbyggerne i Uganda. De fleste stammene har klaner. I Buganda er det 52 av dem. Navngitt etter dyr, som Apen, Ekornet, osv. I motsetning til enkelte asiatiske skikker, hvor det bare er tillatt å giftes innen kasten, er det slik blant Bagandane og de fleste andre stammer at det ikke er lov å giftes innen klanen, og det kan være klaner på flere hundre tusen medlemmer. Dette er gammel skikk.

DEN STORE RWENZORIEKSPEDISJONEN

Vi, det var meg som sammen med Cato representerte prosjektkomiteen. Sammen med meg kom Vigdis, en dame i halvtredserne og Helge min nevø på 29. Cato er som kjent bofast,­ eller resident som det heter. Han leier et hus i Ntinda i Kampala, og der innstallerte han oss tre. Utover prosjektarbeidet hadde vi planlagt en fjelltur i Rwenzori. Det har vært min drøm i flere år å påny komme opp i Rwenzorifjellene. Harald Julsrud og jeg besteg i 1965, den nest høyeste toppen på Mount Stanley, Alexandra Peak 5091 meter, etter at vi som de første og kanskje eneste gikk turen uten portere eller guider. Dette har jeg referert i mitt reisebrev nr.3.

Denne gangen skulle vi imidlertid ikke bære tungt. Hver av oss ville få en guide og to portere som hver tok 12.5 kilo fra oss, og la på sitt eget, slik at han bar 22 kilo. Vi var imidlertid ikke overmodige. Vi hadde lest berettelsen til VaU-medlem Ulf Amundsen, som i løpet av siste år har vært oppe i Rwenzori seks ganger. Vi så også en Lonely Planet video fra 1996. Det var en av de siste turene som gikk før fjellet blei stengt av på grunn av terroristvirksomhet fra ADF (Allied Democratic Forces) En opprørsgruppe som har hatt tilhold i Congo, og gjort utfall i fjellområdene, til store lidelser for de lokale bakonzoer.

I slutten av 2000 blei denne grupperingen sprengt og nedkjempa. Deres gamle tilholdssteder i Congo eksisterer ikke mer. Rwenzori National Park åpnet for turister i juli ifjor, og skal altså være trygg. Men kanskje ikke helt? Det lå en militær-avdeling ved parkgrensa, som eskorterte oss første del av trailen. I tillegg var det med en bevæpna Park Ranger på hvert lag, og det var ikke for beskyttelse mot ville dyr.

Men for å begynne fra starten. I Kampala måtte vi først på Uganda Wildlife Authority, som er de som administrer nasjonalparkene. Der måtte vi betale US $ 480 for å få lov til å slite oss ut på en ukes fotttur. Jeg skjønner naturligvis at Uganda trenger valuta, og at en måte er å tjene det inn på nasjonalparkene, som kanskje igjen kan bli store turistmagneter. Men det gjorde et dypt innhogg i reisekassa.

Cato hadde allerede trukket seg fra turen, med begrunnelsen; et dårlig kne. Det var nok dette sammen med beskrivelsen av en tøff rute som fikk han til å avstå. Vigdis, Helge (motstrebende) og jeg hadde også kuttet ut planen om å nå breen og prøve oss på toppene. Vi bestilte The central circuit, – den store rundturen, for 7 dager, med 6 overnattinger.

Men Cato stilte opp og ville kjøre oss fram og tilbake, det var veldig snilt av han, for det er en dags kjøring hver vei. Vi dro avgårde en torsdag via Masaka og Mbarara. Stoppa opp ved ekvator for avfotografering, for gud veit hvilken gang. Lunch i Masaka med tilapia og chips. Vi kom til Kasese like før det mørknet, og fant det best å ta inn på Saad Hotel, riktignok uten vann eller frokost, men vi greide oss. Dagen etter, fredag går ferden forbi Ibanda til Park Hovedkvarteret i Nyakalengija.

Her var det et svare liv. Det var seks andre Bazungos (hvite personer) som også skulle opp i fjellet. Utstyret skulle veies og pakkes. Portere og guider skulle velges ut, blant etparhundre bakonzoer som var møtt fram. Vi hadde etter anbefaling fra Ulf A. kommet med etpar ønsker. Ellers hadde vi ikke noe med å velge ut mannskaper. Det tok den lokale administrasjonen seg av.

Vi fikk høre seinere at det var ca. ettusen portere, og 84 guider i dalen. Oppdragene blei fordelt på den måten at alle fikk ca. tre turoppdrag i året. En rettferdig fordeling, men ikke noe noen kunne leve av. Porterne fikk ca. 30 kroner dagen for jobben. Vi måtte skrive oss inn i gjesteboka, og fant at vi (ikke Helge) var de eldste personer som hadde forsøkt seg på Rwenzori.

Så var vi igang. Utstyrt med fjellstøvler forlot vi hovedkvarteret på 1646 meters høyde. Porterne hastet forbi oss med oppakningene, og vi skulle ikke se dem igjen før ved første hytte. En feilberegning, for vi hadde ikke tenkt på å legge sjokolade og rosiner over i våre pakninger. Noe vi rettet opp de neste dagene. Med oss gikk de tre guidene og Park Rangeren.

Vi var sist i konvoien. Etterhvert forsvant ungdommen Helge sammen med sin guide, så var det bare vi gamle igjen. Og der gikk vi da. Først gjennom spredt bebyggelse, små stuer oppetter dalsidene med kaffebusker og banantrær. Så skiftet det over til beiteområder. Stien blei ganske bratt og kronglete etterhvert, med store steiner og kryssing av hengebru over Mahoma-elva.

Omsider kom vi fram til Nyabitaba hytta på 2652 meter, veldig slitne men lykkelige. Vi brukte ikke mer enn trekvarter over tilmålt tid. Bortsett fra Helge, han var i rute. Det var tusen meter i stigning den dagen. Ifølge vår guidebok skulle vi her kunne høre og se både Sjimpanser, Black and White Colobus og Blue monkeys. De lot ikke høre fra seg før seint på natta. Da begynte de å kaste greiner og nøtter på bølgeblikktaket på hytta. Det var så ille at jeg surra en turban rundt hodet da jeg måtte ut i et nødvendig ærend. På morgenen var det stille igjen.

Neste dag, en seig marsj til John Matte-hytta, som vi brukte ca 8 timer på. Nå var vi utstyrt med gummistøvler,- ja Helge og jeg hadde tatt med vadere, som gikk godt opp på låra. Det var riktig antrekk, for nå møtte vi gjørma,- very muddy in the bogs, og ikke bare der, også on the trails.

På veien passerte vi den gamle hytta Nuamilejy, som jeg hadde overnattet i i 1965. Navnet betyr stedet med skjegg, og det refererer til lav og mose som henger fra trærne i uhorvelige mengder, og skaper en trolsk stemning. Vi begynte nå å komme inn i et landskap med gigantiske planter. De vi kjenner hjemmefra som små potteplanter; lobelia, svineblom samt lyng,- rager opp i to, tre meters høyde. Helge mente at filmen Ringenes Herre, måtte ha blitt innspilt her.

John Matte-hytta på 3414 meter var en av de nyere hyttene, og ganske bekvem. På veien fra hytta kom vi innom nok en av de forfalne hyttene som var ibruk i mitt forrige liv; Bigo Hut, en sirkelrund aliminiumshytte, «Tin Hut» tidligere mye brukt som politi,-og militærbrakker rundt i landet. Gulvet var fortsatt inntakt, flere navn var skriblet inn på veggene, ikke våre, men et par norske var det fra 90-tallet.

Så var det igjen ut i bogen, -myra. Det var lower Bigo Bog og det var upper Bigo Bog og så var det vanlig mud. Vi kom opp til Bujuku Lake, og her krysset vi et parti med; the worst mud on the trip.

Det gikk sakte med de gamle, og vi kom inn til Bujuku Hut på 3962 meter ca en time etter ungdommen. Da hadde vi brukt vel 6 timer.

Bujuku Hut, var vår gamle basecamp da vi besteg Mt. Stanley, nå ganske forfallen, men vi klarte oss gjennom natta på køjebenkene. Vi var syv stykker der. De andre dro tidlig. De skulle opp til breen og forsøke seg på toppene. Våre planer var å fortsette den store rundturen gjennom Scott Elliot-passet på det høyeste punktet 4372 meter, til Kitandara Hut. Derfra videre til Guy Yeoman Hut, og så videre tilbake til første hytte Nyabitaba. Det blei ikke slik. Vigdis våknet med en dundrende hodepine, og dessverre hadde hun med seg et speil. Da var det bare å snu. Mot høydesyke er det bare en ting å gjøre. -Gå ned til lavere høyde.

Vi måtte snu, og gå tilbake. Heldigvis fikk vi forhandla oss fram til at Helge kunne fortsette den planlagte rundturen med guide og portere. De andre gruppene, var jo også delvis på den trailen. Vi gjorde avtaler og begynte på tilbaketuren. Det var litt kjedelig med den samme ruta nedover, men vi så litt mere dyreliv når vi var så få. Etpar ender i Bujuku Lake, som guiden påsto var tom for fisk, fordi det var for kaldt. Et par Bush bucks og skimt av en Black and White Colobus-ape. Det var også endel fuglelåter. Men de særegne skrikene til den vesle fjell-Hyraxen, som er nærmeste slektning til elefanten hørte vi ikke. Den gjorde mye av seg i 1965.

Men rotter og mus, krydde det av, ihvertfall på Kitandara Hut, ifølge Helge. Der hadde han overnatta aleine. Han hadde hengt all maten opp under taket, og hadde gnagerne løpene over hodet og soveposen hele natta.

Vigdis og jeg hadde også John Matte-hytta og Nyabitaba-hytta for oss sjøl på nedturen. Det blei altså fem overnattinger på seks dager på oss. Det blei det samme for Helge, som tok de to siste dagsturene i ett. Vi var nede onsdag ettermiddag og kveld. Nedstigninga fra høydene, var den medisinen Vigdis trengte.

Ikke nok med at vi var de eldste turgjengerne der, men jeg forsto jo bedre nå hvilken bedrift det var å komme opp på toppen i 1965 uten guide eller portere. Vi bar 30 kilo hver. Vi hadde riktig-nok valgt et bedre tidspunkt å gå opp på den gangen. Det var i juli, den tørreste sesongen.

Sjøl om vi denne gangen var nesten oppe på 4000 meter, var det ikke mye snø å se. Det var til stor forskjell fra 37 år tilbake. Det har kommet urovekkende meldinger om at snøen blir borte på Kilimanjaro. Fortsetter nedsmeltinga som den har gjort, vil all isen være borte i løpet av 20 år. Det samme er situasjonen i Rwenzori. Ingen kan gi noen forklaring, annet enn at det må være klimaendringer.

Vi hygget oss på den lokale kafeen med øl og mat, sammen med guider og andre lokale folk, etter å ha tipset våre portere og delt ut endel av utstyret.

Som jeg har fortalt i brev nr.3, var det også på 60-tallet store uroligheter, og området var – Disturbed Area, p.g.a. Rwenzururubevegelsen, en opprørsbevegelse av bakonzoer og bwambaer, rettet særlig mot batoroene. Dette var på grunn av den undertrykkelsen de mente seg utsatt for som en minoritet.Særlig urettferdig mente de dette var, siden det var bakonzoene som hadde reddet det gamle Toro-kongedømme. I 1890-årene når Bunyoro-kongen Kabarera innvaderte Toro, og jaktet på barnekongen Kasagama, søkte han med sin mor tilflukt i fjellene. Bakonzoene fikk han fraktet til den britiske guvernør Lugard, som seinere gjeninnsatte han som Omukama av Toro. Bakonzoene slo endatil en Bunyorostyrke på flukt.

Den daværene lederen for denne bevegelse, Isaya M. Mukirane, som først kalte seg president, og seinere konge, er nå død. Men jeg fikk høre en oppsiktsvekkene historie mens vi satt der rundt kafébordet med våre Nile Special. Mukiranes sønn, som skal være midt i tredveårene nå, og har bodd i USA, nylig er utnevnt til konge for bakonzo og bwamba, både i Uganda og i Congo. Dette fordi denne folkegruppen holder til rundt Rwenzorifjellene i begge land. Og de skal være igang med å bygge palasset hans i Kasese. Alt dette med samtykke fra regjeringen og president Museveni. Dette er som sagt oppsiktsvekkene, eller så er det de lokale bakonzoenes ønskedrøm, for riktignok har Museveni rehabilitert de lokale kongedømmene (etter å ha fratatt de all politisk makt), men det å opprette nye kongedømmer, det har han ikke gjort til nå. Det vil vise seg om det er hold i dette.

DØDEN PÅ VEIENE

Ved frokosten torsdag morgen kom Cato. Han hadde overnatta i Kasese, og vi tok fatt på hjemveien.Vi kjørte gjennom Queen Elizabeth National Park, og fikk sett noen dyr, særlig var det en storfamilie med bavianer, som nesten kom inn i bilen.

Så passerte vi en trailer som hadde kjørt utfor, to omkommet. Jeg har tidligere skrivi mye om den sinnsvake trafikkulturen i Uganda, men aldri har jeg sjøl vært ute for en sånn nær døden- opplevelse som her. Før vi kommer til Mbarara på den såkalte AIDS-veien, møter vi plutselig på en bakketopp, en trailer som ligger i riktig fil, men ved siden av den en svær buss som holder på med forbikjøring. Det er ikke mere plass på veien, men Cato reagerer lynsnart. Han greier å legge bilen over på veiskulderen, og vi passerer. Det var heldigvis ikke folk i veikanten.

Det var lenge stille i bilen.

Vi observerte flere slike forbikjøringer, særlig med busser. De har det travelt. Det var gjort en intervjuundersøkelse blant busspassasjerer i Baganda Bus Park, og et flertall av de reisende sa at de foretrakk Horizon Coaches for deres hurtighet,-swiftness. Det var ikke spørsmål om trygghet.

Jeg veit ikke om det var en Horizon Coach som holdt på å bli vår siste buss. Det jeg veit er at trafikkpolitiets highwaypatruljer blei inndratt etter påstander om korrupsjon ifjor. Det er nå et sterkt krav om at de skal komme tilbake. Det må finnes andre måter å bekjempe korrupsjonen på.

Ugandas trafikkdødsfall er blant de høyeste i Afrika, og på samme vis som med AIDS, er det knapt en familie som ikke har mistet en slektning på veien.

Det er igrunnen bemerkelsesverdig at den såkalte «African way» ikke skal gjelde på landeveien. Hvor som helst ellers i Uganda vil du se at folk har god tid. Ingenting haster, og kommer gjerne en time etter avtalt tidspunkt. Men å få et ratt mellom henda og en gasspedal under foten i et stort og solid skrog, da skal du se det går unna. Det er et underlig mentalitetsskifte i en kultur, hvor tida ikke går, men kommer.

BYLIV

Det var godt å komme hjem til Cato i hans hyggelige hus som lå i et fredelig strøk med de nødvendige faciliteter i gangavstand. Det eneste som forstyrret freden og roen var gammelhanen, han skulle jo egentlig ha havnet i gryta forlengst, for det var en ung jypling som allerede så for seg jobben med å holde styr på hønseflokken. Men gammelhanen har ikke forstått hva som er god haneskikk. God haneskikk er ikke å begynne å gale i svarte natta kl.3.30. Dette holdt han på med så lenge vi bodde der. Vi får håpe at unghanen ikke tar etter de dårlige vanene.

De neste par dagene holdt vi oss rundt i Kampalaområdet. Besøkte Wild Lifesenteret i Entebbe. Der har truete dyr blitt plassert. Dyr som ellers ville omkommet. Det er vel nå det eneste stedet i Uganda hvor en er garantert å se de fleste dyrearter.

De to eneste nesehorn i landet gikk rundt der inne. Det siste frie nesehorn blei felt i 1997. Det er å håpe at markedsføringen av Viagra nå vil føre til at nesehornbestanden igjen vil ta seg opp. Litt tid vil det ta, for de to i Entebbe var bare «valper» på 3 år, og ikke vant til det frie liv. Litt plaget av besøkene som syntes det var modig å trekke de stakkars dyra i halen. Litt bedre vakthold kunne nok gjort seg. Derimot hadde en gjeng med sjimpanser det greiere. De hadde en øy for seg sjøl, og tydligvis vannskrekk, for der holdt de seg.

Vanningshullet til nordmennene på Fairwai Hotel besøkte vi fredag ettermiddag, det er omtrent som St.Hanshaugen friluftsresturant i Oslo, bortsett fra prisene da. Vi satt mye på terrassen til Speke Hotel. Tok også lunch noen ganger på den kinesiske The Great Wall, som lå sentralt på Kampala road, med sin store trafikk, og et lydnivå som ikke liknet på noe, når de mange « matatuene» forsøkte å kapre sine drosjekunder, i skarp konkurranse med «bodabodaene», sykkeldrosjene som hadde ei pute på bagasjebrettet.

Vi blei invitert på middag sammen med tre norske vernepleierstudenter som hadde klart å få seg praksis i Kampala, av deres Ugandaveileder. Vi var også innom min venn Lawrence Omulen som er sjef for konsulentfirmaet Norplan. Han ville ta oss med ut en kveld, slik at vi skulle få med oss litt Uganda tradisjonell dans. Han hadde vært i Norge bare tre uker før, og da var han med felles venner å besøkte meg på min hytte på Roland. Lawrence viste seg i motsetning til de fleste ugandere å være en god svømmer.

Vi var ofte innom lokalkafeen til Cato i Ntinda; Cave Down, den blei drivi av en venn av han; Israel, som var i ferd med å montere opp en lysfontene i bakgården. Det skulle også komme vann ut av den. Og det gjorde det. Vi var tilstede på generalprøven. Vi blei også invitert hjem til Israel på lunch. Det var et mektig måltid sammensatt av mange ugandiske retter. Et trivelig møte med familien. Spesielt hans to barn som likte å kravle på meg.

PROSJEKTOPPFØLGING.

Mandag morgen sendte vi Vigdis hjem fra Entebbe. Hun dro en uke før oss andre. Dagen etter dro vi på vår andre tur til Nakasongola. Vi hadde vært i landsbyene før vi dro opp i Rwenzori. Da hadde skolene enda ferie. Det var bare avgangsklassen P7 i Walukunyu som hadde startet opp i ferien med forberedelser til terminen og eksamensdrill.

Byggingen av helsestasjonen i Kiralamba var også i rute, eller vel så det.

Da vi kom opp til vårt neste besøk var det derimot full rulle på skolen i Walukunyu. Vi måtte inn og hilse i alle klassene. Det er nå 502 elever fordelt på alle syv klassetrinn. På grunn av at barna må være med å gjete krøtterflokkene når de flyttes er det litt varierene oppmøte. Flere var uten skoleuniformer, og noen var også ganske fillete. Vi traff ingen andre fra kvinnegruppa enn Jane, sjøl om det var avtalt på forrige tur (jfr. the African way). Vi hadde jo avtalt tidligere at kvinnene skulle sy skoleuniformer for salg til elevene. Det virket som dette har gått dårlig. Jane hadde store vansker med å forklare hva som har skjedd. Kvinnegruppa må ta seg sammen.

Vi hilste også på oksen Tor som de hadde slept fram etter bakbeinet til skolen. Det var noen «morsomme» skøiere som fant på å kalle han så for to år siden, fordi jeg ikke var tilstede. Han er sønn av Dogras. Egentlig blei kua døpt Dagros av Frøydis, som hadde skaffet midlene til å kjøpe henne inn. Men det var ikke så enkelt å uttale, så det blei Dogras. Tor var ikke helt blid, etter den behandlingen han hadde fått, så han gjorde et utfall både mot navnebror og pleiefar.

På Helsesenteret i Walukunyu var det full aktivitet. Der var en kar fra Save the Children som briefet 4 helsearbeidere som reiste rundt i området på sykkel for å kontrollere barns helsesituasjon. Ellers var det en ordinær pasientflyt. Vi hadde noen gaver med oss. Det var flere sykepleiuniformer fra Gaustad sykehus. Alle lesebrillene jeg hadde «vokst» fra, +1 til +3.50. De kunne nok hjelpe de eldre som ikke lenger så småting. Og så hadde vi med noen kondomer.

Den ene vannpumpa var igjen ute av drift. Dette er pumper med hevestangmekanisme, og vanlige ute på landsbygda i Uganda. Den blei reparert før vi dro hjem.

Derimot har de to pumpene i Kiralamba fungert flott. Dette er skruepumper, det vil si at man skrur vannet opp gjennom en lang skrue. Det virker som om dette fungerer bedre, og gir mindre belastning på de enkelte deler. Dette var Peter Bateman i Waterwellfirmaets idè.

I Kiralamba var vi venta. Skoleungene som hadde sin første skoletermin i nytt skolebygg ropte og vinka, og lærerne fulgte oss rundt. Kvinnegruppa her var på plass. Det var en demonstrasjon. Symaskinene var satt fram under treet. Alle damene i sine fineste busuties, med alle ungene rundt seg. De viste fram tøy de hadde sydd. Mønster de hadde klipt til i papir eller plast. De trengte mer stoffer å trene på. Så fikk vi se på skrive,-og regnebøkene deres, flittig fylt ut. Runden rundt i landsbyen var toppen på kransekaka. Det var satt opp nye kjøkkenhytter, med oppmurte tohullsovner, tørkestativer for oppvask, og egne hus for gris og høns. Og tunene var feid reint for søppel. Alt var perfekt og Mr. Sentalo, foreldrerepresentanten i skolestyret, gikk rundt og brisket seg, siden det var hans to koner som hadde vært de som hadde gått i spissen for den nye tid.

Mye av dette var resultatet av arbeidet kvinneinstruktørene Betty og Rebecca hadde holdt på med over tid. Vi hadde et møte med dem seinere. Særlig Rebecca blei veldig tent på miljøovnen til Paul Wendelbo «Peko Pe». Vi må forsøke å få tak i en som hun kan demonstrere, for det er et stort problem med all den skogdestrueringa som skjer ute på landsbygda. For eksempel i trekøl-produksjonen. Der brukes ca. 12 tonn med ved for å produsere ett tonn trekøl, og sekker med trekøl ser du overalt på veier og markeder i Uganda.

Vår byggmester Emmanuel var kommet langt i sitt arbeid med helsesenteret i Kiralamba. Det var ferdig da vi var der siste gang. Det manglet bare det siste malerstrøket, og han lovet at personalboligen skulle være ferdig før nyttår, slik at det hele kan overleveres til distrikts-helsetjenesten, som skal sørge for bemanninga. Skulle vi få noe penger igjen på årets regnskap, var Emmanuel også villig til å bygge en dobbel lærerbolig til i Walukunyu. Han hadde tatt inn to nye læregutter, for de fleste han hadde var forsvunnet. Han forklarte oss at det ikke var så enkelt å få ungdom inn, fordi lovene i Uganda ikke tillater noen under 18 år på byggeplasser. Det er strenge tiltak mot barnearbeid.

TILTAK MOT HIV/AIDS

Jeg nevnte tidligere AIDS-veien. Det var det den tidligere blei kalt, riksveien mellom Atlanterhavet og Indiske hav. Trailersjåførene som som stadig var på farten, Pointe-Noire, Kinshasa, Kisangani, Mbarara, Kampala, Nairobi, Mombasa. De var også flittige til å spre HIV-smitten. Idag er vel ikke den smittekilden det største problemet.

Uganda kan fortsatt skryte av å være den flinkeste i klassen, men når presidenten går ut og annonserer at antallet HIV-smittede har sunket fra 30% i 1990 til 6.1% iår, får han motbør fra Justin Parkhurst ved London Scool of Hygiene and Tropical Medicine, som mener det vitenskaplige arbeidet ved målingene ikke er gode nok, og at de baserer seg i hovedsak på urbane områder. De er derfor ikke representative for et land hvor ca.87% av befolkningen bor i landlige områder.

Dette har han naturligvis fått mye motbør på, og vi vil se hva som kommer ut av dette. Et IT-nettverk som dekker et 40-tall skoler over hele landet har forsåvidt tatt hansken opp, og på en workshop i slutten av september gikk de ut og rekommanderte at HIV/AIDS kampanjearbeidet i større grad må rette seg mot skolene på landsbygda.

Det samme gjorde vi, da vi for et år siden besluttet at prosjektet også skulle innkludere forebyggende arbeid mot HIV/AIDS i landsbyorganiseringa. Vi fikk derfor etablert kontakt med en såkalt Post Test Gruppe, d.v.s. en gruppe som har testa seg, i Nakasongola. De skulle reise til «våre» landsbyer med et dramaopplegg som kunne kjøres på skolene. I Nakasongola fikk vi kontakt med fylkeskoordinatoren for AIDS arbeidet, Mr. William. Han hadde allerede vært både i Walukunyu og i Kiralamba, og hatt møter med et førtitall mennesker. Vi fikk imidlertid ikke noe tilbakemelding på det dramaturgiske delopplegget.

DANSEAFTEN

Som sagt så gjort, Lawrence Omulen kom og henta Helge og meg for å dra på dans. Cato skulle på et annet opplegg, som blei avlyst, så han blei sittende hjemme da han ikke visste hvor vi var.

Espen, en annen nordmann hang seg på. Lawrence hadde medbragt to unge damer, og vi dro på Obligato, et dansested i industristrøket. Kabalagala, det gamle forlystelsesområdet, med Half London og andre kjente plasser, var ut, ifølge Lawrence.

Etter å ha passert den obligatoriske sikkerhetskontroll med metalldetektor, fant vi oss et bord ved dansegulvet og med musikkscenen midt imot. Det var et stort friluftsrom i bakgården, og det strømmet på med folk. Flott musikk med bredde fra Congo til Tanzania, men hovedvekt på luganda.

Etterhvert kom også vi oss ut på golvet, det blei livlig der ute, og klokka var godt over to da Lawrence kjørte oss hjem. Der hadde Cato gått til sengs, og hørte ikke ringeklokka. Det blei til at Helge klatra over porten. Enda bra at ingen sikkerhetsvakt passerte akkurat da. Det kunne resultert i at han hadde tatt oss for innbruddstyver og skutt.

KRIG ELLER FRED ?

Uganda er dessverre et alt for militarisert samfunn. Kampala er prega av sikkerhetstiltak. Borgerskapet murer seg inne bak høye porter og piggtråd. Det svermer av private vakt-, og sikkerhetsfolk, alle armert med automatgevær. Skal du ut på nattklubb, besøke British Airways, eller gå på supermarkedet, blir du sjekka med metalldetektor. Utafor byen blir bilene ofte stoppa ved miltære roadblocks, og gjennomsøkt. Hva er de ute etter?

Det er klart at endel av disse tiltaka er retta mot den grovere kriminaliteten. Det var etablert et prosjekt Wembley, som skulle gå hardt fram mot disse bandittene. Problemet var bare at lovens håndhevere kanskje gikk litt for hardt fram og ikke alltid traff der de skulle, ihvertfall hvis vi skal tru endel leserinnlegg i dagsavisene.

Men det er vel krigene Uganda er innblandet i som sliter mest. Nå har Uganda og Rwanda endelig trukket styrkene sine ut av Congo. Det vil si, det står fortsatt tusen mann igjen i Bunia, rett over grensa til Uganda. Men de har trukket styrkene ut fra de rike diamant-, og mineralområdene i nordlige Congo. Militærstyrkene blei fløyet direkte fra Gbadolite i Congo til Gulu, krigskueplassen nord i Uganda, for å settes inn i kampene mot LRA-Lords Resistance Army.

ADF, blei som jeg tidligere har referert utrydda fra sine baser i Congo og i Rwenzorifjellene. Det forgår også en stor grad av utlevering av mistenkte krigsforbrytere fra Congo til Rwanda. Dette er endel av fredsavtalen. De blir stilt for den internasjonale kriminaldomstolen for Rwanda.

Blant disse er også de mistenkte for å stå bak Bwindi-massakren i 1999, hvor turister blei drept i Gorilla-nasjonalparken.

Forøvrig går det spekulasjoner på om de tidligere allierte Rwanda og Uganda skal ryke i tottene på hverandre. De har vært litt opp imot hverandre under sine okkupasjonseventyr i Congo.

Men det er i nord det nå skjer. Museveni har flyttet hovedkvarteret sitt til Gulu, ja han har tilogmed holdt en regjeringskonferanse der. Han har sagt at LRA skal være nedkjempet i mars-april neste år. Men det er ikke den første frist han har satt, og mange tviler på om han klarer det. LRA har i de seinere ukene vist en voldsom aktivitet i nord. Landsbyer som er brent, innbyggere som blir drept eller bortført har blitt dagligdags. Litt av bakgrunnen for det høye aktivitets-nivået, er at Sudan endelig har vendt seg mot rebellene, og nekter de opphold i landet, ja de har tilogmed bombet dem. LRA er derfor fravista sine tidligere muligheter til å stikke over grensa såsnart det blei for hett for dem.

Spørsmålet blir derfor om denne opptrappinga av terror fra LRA er de siste krampetrekninger fra ei gruppe som er i ferd med å gå i oppløsning, som en regjeringstalsmann ga uttrykk for, og sammenlikna med den økte terrorvirksomheten som også hadde kommet til uttrykk fra ADF i tida før de blei nedkjempa. Eller er det en reell opptrapping og en terrorbevegelse som er i ferd med å skifte karakter? Bli en politisk opposisjonsgruppe som kjemper videre med våpen i hånd?

Ugandas arme kjører en hard kampanje nå, og er i gang med evakuereringa av sivilbefolkningen inn i «sikre» leire, og spørsmålene reiser seg; skal de kjøre den brente jords taktikk, skal de bruke farlige våpen, gass? Nei, sier armeen i et stort oppslag i Monitor samme dag vi reiste hjem: «Vi bruker ikke dødlige våpen». Jeg går utifra at de da mener for å tvinge motvillige landsbybeboere inn i de «sikre» leirene, som mangler det meste av bekvemmeligheter og hygeniske fasiliteter. I forhold til terroristene er våpnene dødlige i høy grad.

Spekulasjonene går om opposisjonen i Uganda har kommet til det stadiet at de velger å kjempe med våpen i hånd. Under vårt opphold blei det avslørt bilder av valgkampsekretæren til Musevenis hardeste konkurrent under presidentvalget ifjor, Besigye. Sekretæren, Opoka var blitt avbildet sammen med LRA-kommandanter i bushen. Opprørere som hadde overgitt seg refererte til han som en av kommandantene. Disse bildene skapte en kjempediskusjon om dette var et individuelt uttrykk for at det ikke lenger gikk an å kjempe politisk med fredelige midler, eller om det lå en mere organisert tilnærmelse bak dette. Besigye selv har søkt tilflukt i USA. Han og Museveni kjempet sammen i the Movement før maktovertakelsen i 1986. De står langt fra hverandre nå. Besigye har uttalt til sine følgesvenner at de skal «train and wait».

Det kan virke som om mange ugandere nå er trøtte av hele tida å bli minna om de «ytre» fiendene, enten de heter Kabila, Kony eller ADF.

Kanskje det ville være en statsmann verdig om Museveni nå i sin siste presidentperiode tok tiltak for å forene de splittede politiske grupperingene.

Et tiltak som vil være inn i vår tid, med internasjonale krigsforbrytertribunaler både i Afrika og Europa, ville være å kreve Idi Amin, og kanskje også Milton Obote utlevert fra deres asylland for å stevne de for internasjonale tribunaler. Dette vil være et skritt på veien i et oppgjør med den krigs,- og militærkulturen som har prega Uganda i alt for mange år.

Det blei en fredelig hjemtur for Helge og meg mandag 7 oktober.

Tor Foss.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Du kan bruke disse HTML-kodene og -egenskapene: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>