Gjensyn med Uganda

REISEBREV nr. 5 fra UGANDA . JUNI 1999. Av Tor Foss, medlem av prosjektkommiteen

På den ene side rein rutine,det er femte besøk på like mange år i Uganda. På den andre side er det hver gang som jeg trår inn i en annen tid når jeg kommer til Entebbe flyplass. Det er som en reise i tid, ikke bare i rom. Og som kjent går ikke tida i Afrika,-den kommer Jeg er her med alle sanser, lukt, syn, hørsel.Ja i Uganda kan jeg tilogmed høre sangen til sikadene. Hjemme spiller ikke lenger gresshoppene for meg. Som vanlig overfalles vi av sjåfører med det ene tilbud bedre enn det andre, men der dukker vår faste sjåfør Paul opp og loser oss ut til bilen.

Oss; det er Torstein og meg, etter hvert det faste radarparet. Torstein, sivilingeniør med spesialitet vannforsyning, og jeg sosionom med erfaring fra Community Development. Paul var ikke i den stemning han pleier, og på spørsmål, fortalte han at hans datter på 12 år var rammet av meningitt. Det var ingen ting å gjøre. Hun hadde vært til EEG- undersøkelse og doktoren hadde sagt at hun sannsynligvis ville bli pleiepasient resten av livet. Han fikk ikke noe kommunikasjon med henne, – men hun gråt og gråt. Mange barn har dødd av smittsom hjernehinnebetennelse i Afrika de siste åra. Torstein ga han et beløp til å kjøpe medisiner for.

Ellers er Kampala som det pleier; byggeriene har kommet et skritt videre. Det er fortsatt stor aktivitet på byggefronten. Bevæpna politi, og særlig vaktselskap vrimla det med rundt i byen. Det hadde vært flere bombeangrep, på klubber og samlingssteder.

Når vi gikk ut på bar på Kabalagala, blei vi kontrollert med metalldetektor av bevæpna vakter. Dette var et av de distriktene som var blitt rammet av bombeeksplosjoner.

På grunn av sikkerheten var den norske ambassaden flyttet igjen for annen gang. Ut av sentrum og nå beliggende som et lite fort på Kololo Hill. Forøvrig like i nærheten av hvor vi hadde fått leid oss inn. Flere andre større foretak er også flyttet ut av Kampalas sentrum, som British Airways, tidligere beliggende i hovedgata med bare ei glassdør til beskyttelse. Nå i et stort kompleks med murer og bevæpna vakter. Dette har jo sammenheng med krigene i Congo og Sudan og de innenriks stamme-opprør som henger sammen med disse. Dette har jeg vært inne på i flere av mine reise-brev. Det som er nytt av året er at president Museveni har tilbudt opprørerne i Herrens Motstandshær (LRA) på grensa til Sudan amnesti for å få slutt på borgerkrigen i nord.

I vest har Rwanda og Uganda røket i tottene på hverandre. Ikke i direkte krig, men den delen av den Congolesiske frigjøringsbevegelsen som begge landene støtta, har splitta seg i to og har faktisk vært i væpna kamp med hverandre. Det som ikke er nytt er derimot at det igjen pågår fredssamtaler,- med avtaler hvor noen vil skrive under og andre ikke. Sør-Afrikas Nelson Mandela har imidlertid lagt sin tyngde bak fredssamtalene, så kanskje det hjelper nå.

Vår oppgave på denne prosjektturen var på den ene side å forberede avslutninga i landsbyen Walukunyu, samtidig som vi skulle bese noen nye landsbyer, hvorav en av disse ville være aktuell for vårt nye prosjekt. Vi var først på besøk hos distriktsadministrasjonen i Nakasongola. De hadde tidligere fått brev fra prosjektgruppa, med opplysninger om de kriteriene vi ville legge vekt på ved utvelgelsen av et nytt prosjektområde. Disse var i hovedtrekk de samme som for Walukunyu; vann, skole, evt. helsestasjon. Vi blei vist inn på kontoret til District Chairman; Chris Bagonzo. Han var også L.C.5. Det vil si at han var lokalvalgt på høyeste nivå. Landsbyformannen er L.C.1, og så går det opp til L.C. 5. Alle valgt i sine forsamlinger. Selv om det ikke eksisterer politiske partier i Uganda, er demokratiet sikret gjennom valg på alle nivåer. Kvinner og ungdom er i tillegg sikret representasjon gjennom kvotering.

Besøket på kontoret til distriktsformannen blei noe stivt og formelt syntes jeg. I tillegg til formannen, var District Speaker mr. Clement (nestformannen) og Mr. Noah som var øverste administrative leder. I tillegg til Torstein og meg hadde vi med oss Julia Besigye, en norsk-ugandisk jordmor som har levd 20 år i Norge. Hun var en god støtte for oss når vi skulle vurdere helsestasjonen i Walukunyu. Også var naturligvis vår utmerkede koordinator Fred Isingoma tilstede.

Som jeg sa, virket seansen på kontoret noe trykket og formelt. Chairman Bagonzo, som var i godt hold satt smilene i høvedsetet som en annen Buddha. Lokaladministrasjonen hadde holdt seg til våre kriterier, og plukket ut tre landsbyer de mente ville passe. Førstkommende lørdag skulle vi ut å bese disse. Julia blei ikke med da, men vi fikk istedet med oss en landbruksekspert fra ambassaden ‹ herredsagronomen i Namsos, Karl Ivar Storøy, som alt hadde vist stor entusiasme for vårt prosjekt. At han skulle melde seg inn i vår forening var en selvfølge.

Hele lørdagen gikk med til å bese de tre landsbyene. Den ene verre enn den andre. Når det gjaldt vannspørsmålet var alle landsbyene i en elendig forfatning. Det bygnings-messige var også svært dårlig. Et sted hadde beboerne bygd en skole, men taket var blåst av. Et annet sted var en liten kirke nærmest gått i oppløsning etter regntida.

Det som var felles var at vi blei mottatt som konger av alle som bodde i landsbyene. Det blei holdt endeløse taler under akasietrærne. Alle skulle si noe, høvdingen ‹ LC 1, den eldste, foreldrerepresentanten, overlæreren, kvinneorganisasjonens representant, og ungdommens. Så holdt administrasjonens representanter taler, og Torstein og jeg måtte holde svartaler. Dette tok jo tid, og flere av landsbybeboerne hadde ventet i timevis for å få lov til å vise fram landsbyene sine. Som Chairman Chris. Bagonzo sa på veien hjem: » We africans are good on programs, not so good on time ! »

Om det hadde vært noe trykket på kontoret dagen før, var Bagonzo desto mere livlig og uformell nå. Han dro med oss i vår bil, og fortalte oss om distriktet og forholdene der. Selv var han utdannet som forester,‹ forstmann. Han var begeistra for vårt tiltak, og ville sjøl legge breisida til i forhold til utviklinga i distriktet. Det endte med at vi ville legge fram en anbefaling for prosjektkomiteen om å satse på landsbyen Kiralamba. Det var nå den av de tre mulige stedene som var mest utviklet, og som lå nærmest hovedveien. Og så kan man jo innvende at de andre landsbyene vel hadde hatt mer nytte av et utviklingsprosjekt ? Men det var samtidig et krav om at landsbyen hadde et organisasjonsnivå som ville gjøre det mulig å gjennomføre prosjektet med våre begrensede oppfølgingsmuligheter.

Våre hjerter blødde imidlertid også for de andre to småplassene. Kunne vi ihvertfall hjelpe dem med reint vann? Dette bestemte vi oss for å foreslå, men etter noen tid, fikk vi opplysninger om at det i løpet av året skulle settes igang et større vannboringsprosjekt i FN-regi i fylket. Dette ville også disse landsbyene nyte godt av. Men når kommer prosjektet igang ?

Arnulf Ødegård en forstmann som var ute med Fredskorpset i 60-åra, var gjennom Norske Skog stadig i Uganda. Han hadde gjort en kjempeinnsats for landsbyen Walukunyu. Der var kvinnegruppa interessert i skogplanting. Arnulf tok like godt med seg hele kvinnegruppa i lastebilen, og dro på ekskursjon til et skogplantingsprosjekt. Så blei det kjøpt inn planter og arbeidet blei videre overvåket av den lokale forester. Over en kopp te i haven hos Arnulf diskuterte vi om det er riktige for oss hjemme å boikotte «edeltre»- dvs fra regnskogen, for å hindre en total utrydding. Arnulf sier da at det må være bra å finne et marked for regnskogtrærne, hva skulle ellers motivere befolkning og regjeringer til å utvikle skogplanting. Det viktigste er om det er en fornuftig avvirkning og tilvekst.

Bare et par uker etter vår hjemreise fikk vi høre at Arnulf hadde omkommet i en traktor-ulykke hjemme i Norge. Denne tragiske ulykken førte til at kvinnegruppa i Walukunyu opprettet Arnulf Ødegårds minnelund i landsbyen. Det var med stor sorg de mottok det triste budskapet.

I Walukunyu gikk det nå mot slutten av byggeprosjektet. Ved skolebygget og helse-stasjon var det bare noen mindre utbedringer. Det vi nå måtte ta stilling til var om vi skulle bygge et par lærerboliger, for å kunne holde på kvalifiserte lærere, som ikke hadde hjemstedet sitt i denne landsbyen.

Siden jeg hadde vært så stygg mot Mr. Ddumba L.C.1 i mitt siste reisebrev, hadde jeg denne gangen bestemt meg for å gjøre det godt igjen. Derfor hadde jeg medbrakt min gamle sommerdress, ikke utslitt, men plutselig for trang i livet,og Mr. Ddumba hadde ikke mitt livmål. Han blei glad da han mottok den, men jeg rakk ikke å få sett han «oppdresset», og fortsatt vil han vel gå i slagstøvler uansett antrekk.

Vi hadde som vanlig vært innom AIDS-informasjonssenteret i Kampala, nærmest for å få bekreftet at Uganda fortsatt er i teten når det gjelder kampen mot HIV/AIDS i Afrika sør for Sahara. Vi hadde denne gangen fått med oss et tilbud fra Josephine og hennes kolleger om en aksjon i form av drama i Walukunyu. Vår part i dette ville være å finansiere dramatroppens bussreise fra Kampala. Vi forela forslaget for distriktslegen i Nakasongola, som var meget positiv, og vi ville legge fram et forslag om dette til behandling i vår prosjektkomite i Norge. Der blei det imidlertid forkasta. Et alternativt forslag blei at YWCA-instruktørene og kvinnegruppa skulle sette igang AIDS-inform-asjon i skolen.

En spesiell opplevelse fikk vi da vi besøkte YWCA-senteret i Kampala for å skrive ny kontrakt om fortsatt instruktørvirksomhet for kvinnegruppa i Walukunyu. Vi blei møtt av toppsjefen selv, Ms. Joyce F. Mungherera. Hun så temmelig bister ut, og Torstein hvisket til meg at vi måtte få henne til å smile. Og det fikk vi, for i samtalens løp kom det fram at vi nesten hadde vært kolleger. Hun hadde begynt sitt arbeid i YWCA i 1963, det samme året jeg som ung Fredskorpser hadde fått mitt første oppdrag i Uganda. I regi av YMCA, startet jeg med oppsøkende arbeid i slumstrøkene i Kampala, blant de såkalte «Bhang Boys». Gatebarn som misbrukte narkotika.»Bhang» er et gammelt uttrykk for cannabis. Allerede ved Kabakaens hoff i 1860 blei bhang brukt som rusmiddel. Da Joyce fikk høre om dette arbeidet, sprakk ansiktet opp i et hjertelig smil, og praten gikk en stund livlig om arbeidet vi dreiv på den tida. Kontrakten blei underskrivi.

Problemet med barn og ungdom som trekker inn fra landsbygda og etablerer seg i slummen i Kampala med narkotika, prostitusjon og kriminalitet er imidlertid betydelig større idag enn det var i 1963, og flere organisasjoner arbeider aktivt med dette.

Vi traff også på et betydelig større antall barn som var tiggere i gatene nå enn på vår siste reise. Mange hadde offisielle stemplede erklæringer om at de var foreldreløse. Det var også eneste lovlig grunn til å tigge. De som ikke hadde denne erklæringa blei bortvist av politiet.

Forøvrig var det også noen tiltak igang på å forskjønne gatene. Bygarteren hadde tydeligvis fått seg tildelt en del arbeidsløs ungdom som var i gang med blomsterbedene.

I Walukunyu sto tre symaskiner som var tilført gjennom Venner av Uganda og støvet ned på overlærerns kontor. De var visst ikke i jevnlig bruk. Dette var noe vi fikk ta opp med kvinneinstruktørene. En idé som slo oss var at disse kanskje kunne brukes i produktivt arbeid, som for eksempel å sy skoleuniformer til elevene. Skoleuniformer; enkle kjoler for jentene, og skjorter som bruktes sammen med shorts for guttene, er obligatorisk i Uganda, og skolene har forskjellige farger. Jeg så et par gutter i Walukunuy-skolen uten uniform, og på spørsmål svarte overlæreren at de enda ikke fått spart seg opp pengene, – men i løpet av neste uke skulle det være i orden. Skoleuniformene har en funksjon i det at ungene ikke skal fly rundt i laser, og samtidig være så rimelig at alle kan klare å overkomme det. Det ser nå litt artig ut med myldrende unger langs veiene i sine forskjellige skolers farger.

For å korte ventetida på flyplasser og andre steder, hadde jeg med Tomm Kristiansens; Mørk Safari, beretningen om Henry M. Stanley. Boka hadde jeg lånt på Gaustad pasientbibliotek. De fikk den tilbake med poststempel fra Kampala på tittelbladet.

Jeg syntes ikke boka var noe bedre enn Stanleybiografien til Gunnar Larsen fra 1942. Den fortjener en Bokklubbutgivelse. Stanley var en hærfører som kjempet seg gjennom fiendeland med tildels stor brutalitet. Men vi veit også at han var motstander av slave-handelen. Allikevel kunne han gå inn i taktiske allianser med slavehandleren Tippu Tib, og gå aktivt inn å støtte Kabaka Mutesas krigføring. Han hadde kanskje tilbrakt for kort tid sammen med den milde og sagtmodige Livingston til å forandre sitt harde gemytt. Men han gjennomførte sine oppdrag.

Ellers begår Tomm Kristiansen geografiske bommerter; Rwanda og Burundi ligger ikke ved Albertsjøen, vi må atskillig lenger sør for å finne disse land. Og Victoriasjøens utløp er Nilen ved Rippon Falls. Dette oppdaget Speke 28.juli 1862, og Stanley dro rundt hele sjøen i 1875. Da var han også ved Rippon Falls. Det Kristiansen gjør er å raljere over Stanleys dårlige evner som geograf. Han skriver:

«Slaget mellom Mtesa og wavumáene fant sted ved Katangaelva på vestsiden av Victoriasjøen. Hadde Stanley kastet en gren på vannet, ville han sett at den fløt ut av sjøen. Katangaelva er floden han leter etter. Hadde han padlet den veien ville han havnet i Kairo. For her, Mr. Stanley, flyter Nilen! Det oppdager han ikke.»Det er tvilsomt om Kristiansens nyoppdagelse av Nilens kilde vil bli godkjent, for det skal være meget høy vannstand i Victoriasjøen for at noen gren skal flyte ut den veien.

Jeg tok forresten feil i Reisebrev nr.1, at historikeren Herodot (ca. 490-425 f.Kr.) hadde fortalt at Nilens kilder var Mountains of the Moon (Ruwenzori). Ved nærmere studier av Herodot har jeg ikke funnet at han kom til noen konklusjon om Nilens kilder. Det var et mysterium for Herodot, også det at Nilen svulmet opp ved sommersolverv, og oversvøm-met markene. En rekke hypoteser drøfter og forkaster han. En er at Nilen svulmer opp av smeltet snø. Men dette kan heller ikke være mulig, når den strømmer fra varmere egner til de som i alminnelighet er kaldere. Egner hvor menneskene har blitt svarte av heten. Det er forøvrig i forbindelse med Homers Iliaden at Paris røver den skjønne Helena, drifter av og havner i Egypt hos Proteus, mens Troja blir lagt i grus. Helena er ikke der, og hennes bedratte ektemann Menelaos må reise til Egypt for å få henne tilbake. I denne forbindelse er den kjente tragedieforfatter Euripedes (480-406 f.Kr.), drama «Helena» om Helena som venter på Menelaos i Egypt: (dansk oversettelse).

«De bølger for min fod er Nilens fagre strøm.
Ei regn fra himmelens gud, men fjerne fjeldes sne
velsigner den med vand, og landets fede muld
velsignes ydermer av gjødningsrige folk. «

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Du kan bruke disse HTML-kodene og -egenskapene: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>