REISEBREV fra UGANDA . Februar 1994. Av Tor Foss

12.desember 1963 dro Norges første fredskorpsgruppe ut. Reisen gikk til Uganda i Øst- Afrika, og oppholdet varte i 2 år for de 17 ungdommene som var med.

I februar i år reiste 17 medlemmer av Venner av Uganda på ny til landet, som av Winston Churchill, ble kalt Afrikas perle.

Denne gang varte oppholdet bare i 7 dager. Det var en kombinert studie,- og mimretur for deltakerne som alle hadde vært hjelpearbeidere i landet. I gruppa var vi fire som kunne feire 30 års jubileum for vår første reise: Randi Sørsdahl, Ingrid Opdøl, Toma Gerrard og meg selv, Tor Foss.

Venner av Uganda er en norsk forening som er dannet av folk som tidligere har arbeid- et i Uganda. Nå er vi 150 medlemmer. De fleste har ikke sett landet på 20 år eller mer.

Det skyldes terror og borgerkrig som har herjet Uganda i nesten 20 år. Derfor trakk NORAD seg ut i 1972. Stortinget har nå vurdert å sette Uganda på bistandskartet igjen. Vårt inntrykk etter besøket tilsier at det bør gjøres.

Venner av Uganda vurderer å starte opp et utviklingsprosjekt i en landsby ca.130 km. nord for hovedstaden Kampala, på Masindiveien. Vi mener vi sitter inne med så mye kunnskap om dette landet, at det bør komme til uttrykk i praktiske tiltak.

Besøk i landsbyen Walukunyu sto på reiseprogrammet.

I Kampala var det lagt inn et besøk hos myndighetene som koordinerer industriinvest- eringene i landet. » Men,det er menneskelige ressurser vi nå trenger aller mest,» sa Georg W. Rubagaguma, direktør for Uganda Investment Authority. Han takket oss også for at han og andre utdannede ugandere hadde fått et grunnlag for å starte sin karriere.

Ved siden av studieprogram var det lagt inn en rundtur i vest-Uganda. Programmet var lagt opp av Venner av Ugandas formann Jakob Storaas, og nestformann Mari Inger Dørum. Jakob er forretningsmann som har satset på Uganda i et såkalt joint ventureprogram med ugandisk og norsk deltakelse. Han er også Ugandas konsul i Norge.

Vi ankom Entebbe en søndag morgen, og ble innkvartert i et katolsk hostel i Kampala. Det het Pope Poul Memorial.

Dagen gikk til å rusle rundt i Kampala, bese gamle tomter, og la minnene trenge på. Folk slentret rundt i søndagstasen.

Det føltes som om tida hadde stått stille i 30 år,- et inntrykk som bare ble forsterka gjennom opplevelsene resten av uka.

Uganda i 1964 var nok mer utvikla enn det er i dag. To år etter uhuru ­ uavhengigheten ­ var folk fulle av optimisme og pågangsmot. Noe av den samme optimismen finner vi igjen nå. Uganda skal igjen reise seg fra ruinene.

Uganda var aldri noen koloni. Det var et protektorat under britene, med utstrakt grad av sjølstyre. Hvite settlere fikk aldri lov å etablere seg slik som i Kenya. Dette skyldtes at da britene kom til området vest og nord for Victoriasjøen, fant de 4 kongedømmer med tradisjonsrike styringssystemer.

På tross av store motsetninger mellom folkegrupper, og religionskonflikter som i perioder slo ut i åpen kamp mellom protestanter, katolikker og muslimer, klarte Uganda over-gangen til en uavhengig stat i 1962.

Milton Obote var det uavhengige Ugandas første statsminister. Han klarte imidlertid ikke å unngå konfliktene, og la seg snart ut med befolkningen i Buganda, den dominerende provinsen i landet. Kabakaen ­ kongen ­ ble fjernet fra presidentstillingen, som Obote innsatte seg selv i, med utvidete fullmakter.

Kabakaen måtte flykte i 1966. Han døde i London i 1968.

Idi Amin, som hadde gått Obote tilhånde med en rekke lyssky oppdrag, kuppet ham i 1971, og overtok makta.

Det ble nå innført et redselsregime som overskrider vår virkelighetssans. Man regner med at ca. 300 000 mennesker ble myrdet i disse åra.

I 1979 blir Idi Amin jaget på flukt av tanzanianske tropper, iblandet eksilugandere. Dette skjer etter at Amin har invadert Tanzania, og besatt flere provinser der.

Obote kommer hjem igjen, etter at det forgjeves har vært forsøk på å etablere et sivilt styre. Det ble imidlertid ikke til noen lykke for Uganda. Brutaliteten og terroren var etter manges mening like stor som under Amins styre.

Obote ble nok en gang kasta, og forskjellige oberstjuntaer styrte og korrumperte den opprevne nasjonen. Militæret var udisiplinert, og ranet og stjal det de ikke fikk i lønn.

En mindre gruppe radikale intellektuelle som hadde deltatt i opprøret mot Amin, så seg etterhvert lei av denne utviklingen. De startet oppbyggingen av frigjøringsarmeen NRM ­ National Resistance Movement ­ som brukte mottoet «Tjen folket» i sin omgang med sivil-befolkningen. Seieren vant de i 1986. Yoweri Museveni ble president, og har ledet landet i den oppbyggingsfasen som har fulgt.

Landet lå i ruiner i 1986. Hele infrastrukturen, vei, vann, elektrisitet var destruert; revet opp. Den intellektuelle elite var myrdet, eller hadde flyktet utenlands. Håndverkere og fagarbeidere fantes nesten ikke. Dette hadde naturligvis sammenheng med at Amin i 1972 hadde utvist hele den asiatiske befolkning på 50 000 medlemmer. De fleste av disse utgjorde Ugandas middelklasse, med småhandlere, håndverkere og fagarbeidere.

Det har vært en lang vei å gå,- og i dag er Uganda et land hvor man kan føle seg trygg i de fleste områder. I mars ble det holdt et vellykket valg til den lovgivende forsamling, med internasjonale observatører, også norske tilstede.

Og i slutten av mai, kommer president Museveni til Norge for å få norsk industri interesert i Uganda.

Så langt om den nasjonale situasjonen, og tilbake til vår lille gruppe.

Randi, som er fysioterapeut, oppsøkte sin gamle arbeidsplass,- Mulago Hospital, og der var det ingen kjente, men hun fikk en omvisning på avdelingen. På vei ut, møter hun tilfeldigvis en gammel kollega og en gammel pasient. Den gang var han 12 år, og Randi hadde bidratt med skolepenger for hans utdannelse. Øynene holdt på å falle ut av hodet på han. Han greide seg bra nå, i bokførerjobb. Randi ble invitert hjem på middag. Flere av deltakerne fikk kontakt med gamle kolleger, elever eller pasienter.

Selv traff jeg ingen gamle kjenninger, men medbringende min gamle notatbok, fylt med navn, fikk jeg kontakt med flere som kjente mine tidligere ungdommer. Den gang 16- 17 år,- nå besteforeldre, hvis de hadde overlevd.

Jeg arbeidet den gang som distriktsorganisator for NUYO,- den nasjonale ugandiske ungdomsorganisasjonen ­ som skulle bygge bro mellom ungdommen fra de forskjellige stammer og befolkningsgrupper ­ for å bygge en nasjon.

Dengang vellykket, men i ettertid kan vi ikke si det lykkedes!

Vi la ut på rundturen som skulle strekke seg over 1100 km. og mye dårlig vei. Første strekket fra Kampala til Queen Elisabeth nasjonalpark var imidlertid nylagt asfalt. Vi passerte Masaka med flere bombeskadde hus. Etter Mbarara kjørte vår sjåfør feil og istedet for nylagt asfalt fikk vi et ekstra strekk på 60 km. med skikkelig kulekjøring.

På denne veistumpen hadde det tydeligvis ikke vært mye turisttrafikk i det siste, for vi vakte enorm oppsikt. Vi følte oss som kongelige på signingsferd. Alle ­ jeg gjentar alle ­ som så oss langs veien, ropte, vinket og smilte. Barna løp etter oss i støvet.

Selv om nederste delen av ryggen ble grundig ristet, fikk vi varmet våre hjerter.

Vi ankom Nasjonalparken etter mørkets frambrudd, og normal stengetid. Heldigvis sto bommen åpen, så vi slapp en slitsom retur.

Vi fanget inn flere dyr i lyskasteren,- løve og villsvin. Det var imidlertid ikke noe mot det som skjedde seinere på kvelden.

Etter en bedre middag på Mweya lodge og mens vi satt og nøt en drink i fønvinden på terassen, kom Walborg springene, og fortalte at en flodhest sperret veien til soverommet hennes. Dette måtte vi se alle sammen, og sannelig sto den ikke der å gresset i blomsterbedet. Omsider luntet den avsted, og lot trøtte safarigjester komme i seng.

Neste dag; først en grytidlig runde i parken. Det var fortsatt noe igjen av viltbestanden, selv om den var voldsomt desimert etter nedslaktninger under borgerkrigen.

Vi fortsatte nordover mot Fort Portal, langs fjellkjeden Ruwenzori, også kalt Mountains of the Moon, kjent allerede fra den greske historiker Herodot 460 før Kristus. Selv har jeg sterke minner fra denne fjellkjeden. I 1965 var jeg med på en bestigning av Alexandra Peak 5091 meter over havet, sammen med en annen fredskorpser; Harald Julsrud. Vi var de første klatrere som presterte denne turen uten bruk av bærere. Det er i disse fjellområdene de forskjellige vannløp som blir til Nilens kilder blir dannet. «Oppdaget» av europeerne i midten av forrige århundre, etter å ha stått øverst på ønskelisten i hundrevis av år.

Vi ankom Fort Portal, og ble innkvartert på gamle ærverdige Hotel Mountains of the Moon. Her kunne man sitte på terassen i måneklare aftener, og se de snøkledde topper skimre i blått.

Nå skriker hotellet etter oppussing og vedlikehold, men de verste skadene var av ny dato. Uka før vi ankom hadde hele distriktet rundt Fort Portal vært utsatt for et voldsomt jordskjelv. Selv merket vi etterskjelvene ganske kraftig. Vi ble brakt ut til skadeområdene.

Et sykehus var evakuert, etter at deler av bygningen hadde falt sammen. Det samme gjaldt flere skolebygninger. Mange bolighus var totalt rasert, og det var flere omkomne og skadede.

Vi forlot Fort Portal neste morgen etter først å ha besøkt det velfylte grønnsak- og fruktmarkedet. Tøy-markedet lå like ved. Det er stor omsetning av brukttøy.

Veien til Masindi var støvete og humpete. Det fikk den bare være,- det var fortsatt bare blide mennesker som vinket og ropte. Hvordan klarte uganderen alltid å stille i nypresset hvit skjorte? De fleste av oss så ut som hybelkaniner etter et par timer på veien.

Masindi Hotel var også et av de gamle staslige»old colonial style». Hotellet var i bra stand, og selv om vannledningen var gåen, greide vi å få vasket av oss støvet før middag.

Fredag dro vi rett til landsbyen Walukunyu. Et par mil på Kampalaveien, og så rett inn i bushen. Hele landsbyen var på beina. Overlæreren tok imot og fulgte rundt. Kvinnene var i sin beste stas ­ busutien ­ den tradisjonelle fargerike Bugandadrakten.

Skolebarna tok imot oss klassevis i skolen. En enkel jordhytte med dårlig plass. Ny skolebygning står på ønskelista. Det samme gjør en liten helsestasjon.

I forsamlingshytta var det taler: Overlæreren, høvdingen, Jakob, formannen i foreldre- foreningen, den rike mann i landsbyen som hadde forært tomt til helsestasjonen, og Molly Kisanje som er vår koordinator på å forberede prosjektet.

Heldigvis var talene korte. Vi overleverte noe medbragt barnetøy til høvdingen. Vi har allerede forpliktet oss til å finansiere skolepenger for 10 foreldreløse barn, slik at de får fullført sin Primary School. Videre forpliktelser i forhold til prosjektet vil vi drøfte når vi kommer hjem til Norge. Hjertelig avskjed og avreise for Kampala.

På veien passerte vi to av Amins stridsvogner, utbrente i veikanten, til minne om krigstida. «Nå kan de ikke brukes til annet enn foto-objekt,» sa Frøydis.

I Kampala tok nå noen av oss inn på Speke Hotel for de siste nettene. Kjent og kjært hotell for gamle fredskorpsere. Her ble vi i sin tid innkvartert før vi ble sendt up-country.

Nå pusset de opp, det var travel virksomhet. Ny parkett i hallen, og maling på rommene. Det blir flott til vårt neste besøk.

Fredag kveld var vi invitert til den norske konsulen; briten Martin Reed, som var direktør for Esso. Der traff vi de fleste av nordmennene i Uganda. Selv om NORAD ikke offisielt i Uganda, så var de der alle sammen; Redd Barna, Lions, Misjonen, Røde Kors og FN- spesialister. Alle nevnt, ingen glemt?

Lørdag var Inger og jeg på den katolske stasjonen i slumstrøket Kamwokya, hardt rammet av AIDS. Der snakket vi med søster dr. Miriam Duggan, som er ledene på utvikling av AIDS-program i Uganda. I Kamwokya hadde de gjort en imponerende innsats når det gjelder å etablere omsorgsgrupper for AIDS-syke. Seinere på dagen fikk flere av oss en orientering av Josephine K. Kalule fra AIDS Information Centre i Kampala.

Uganda var det første landet i Afrika som gikk åpent ut og ba om hjelp med AIDS-tiltak. Uganda har også rapportert flere AIDS-tilfelle enn noe annet afrikansk land.

Bare i en liten gruppe av befolkningen i Kampala, på 30 000 mennesker som ble testet fram til 1992,- viste det seg at 28% var HIV- positive.

Testmulighetene har ikke vært gode utover i landet, og mange har dødd av sykdommen; «Slim» (avmagring), uten å sette den i sammenheng med AIDS. Det er et enormt stort problem med de foreldreløse barna. Familie og naboer stiller opp, men i enkelte områder er det faktisk så mange voksne som dør at barna blir stående uten omsorgspersoner.

Det er også et påfallene kortere livsløp for de som er HIV-smittet i Uganda enn i Norge.

De lever bare et par år, mens i Norge kan de leve i 10-12 år etter smittetidspunktet.

Regjeringen i Uganda var tidlig ute med en nasjonal informasjonskampanje, som hadde som hadde som målsetning å redusere seksuelt overførbar smitte av HIV. Man lyktes godt med informasjonen. Over 60% av den voksne befolkningen har god kunnskap om HIV/AIDS. Kunnskapen har imidlertid ikke i særlig grad ført til de ønskede endringer i seksuell atferd, selv om enkelte unge velger et avholdene liv, og utsetter gifteplanene.

Myndighetene satser mye på utdeling av billige eller gratis kondomer.

Lovverket er også strammet til. For eksempel er den seksuelle lavalder hevet fra 14 til 18 år, med strafferammer opp til livsvarig. For voldtekt mot barn under 14 år kan dødsstraff idømmes.

Josephine Kalule kan imidlertid trøste seg med at WHOs prognoser viser en nedgang i AIDS i Afrika mot år 2000. «I mellomtida må vi gjøre så godt vi kan» sier hun.

Søndag var det avreise, med fly fra Entebbe.

Hva med et nytt fredskorps til Uganda ­ landet hvor Norge startet sin fredskorpsvirksomhet for 31 år siden?

Tor Foss