I løpet av de senere måneder har viktige deler av Ugandas væpnede styrker vendt tilbake fra Kongo (-Kinshasa, det tildligere Zaïre). Av tilsammen ti battaljoner skal kun to, med rundt tusen mann i hver, forbli i Kongo. Disse vil i hovedsak være stasjonert i områdene like vest for Ruwenzorifjellene. Herfra har rebellene i det såkalte ADF stadig angrepet mål inne i Uganda.
Hvilke kunnskaper har nordmenn om Afrika generelt, – og om Uganda spesielt? Og hvor henter vi vår kunnskap fra?Spørsmålene ble i høyeste grad konkretisert da jeg fikk et eksemplar av brosjyren «Uganda mer enn bananer», som elleve norske ungdommer har laget. Disse elleve har deltatt i et utvekslingsprogram, organisert av Redd Barna, hvor de har levd og bodd sammen med ugandesisk ungdom i tre måneder.
Første gjensyn med Uganda skjedde i 1996 da fem av jentene i FK 2-69 – Ragnhild, Laila, Tordis, Elsa og Inger Johanne – besøkte Uganda. Vi bodde selvsagt på Speke hotell, besøkte våre tidligere arbeidsplasser og lette etter de husene vi bodde i den gang. Men huset til Ragnhild og Laila i Mbarara fant vi ikke. Skog var vokst opp og nye hus og veier bygget. «Everything has changed», var Ragnhilds stadige refreng.
I november 2000 var fire av oss der igjen. Og denne gangen fant vi både Josef og Maria og huset i Mbarara.
I juni ble de nye medlemmene til parlamentet i Uganda valgt. I parlamentet sitter delegatene i fem år, og kampen om plassene er hard. Av flere grunner. Èn god grunn til å kjempe for ett sete er den lønn og de goder som følger med om du blir valgt. En annen er de muligheter possisjonen gir for å kjempe for sine saker og sitt hjemdistrikt.
Av Einar Bertsen
Bistandsnytt nr. 7/2000 (http://www.bistandsaktuelt.com) har en artikkel med tittelen «Er de små gode nok?». I artikkelen presenteres en rekke aspekter ved de små organisasjoners deltakelse i det offentlig finansierte bistandsarbeid. Hvilke motiver har menneskene bak disse små organisasjonene for sitt engasjement, og hvilken kompetanse har de for å løse de oppgavene de har påtatt seg? For meg reiste det seg da spørsmål om hva er VaUs rolle i dette bildet. Blant annet: Er vi gode nok?
Den 5. mai 2000 var det igjen kamper mellom styrker fra Rwanda og Uganda i Kisangani ved Kongofloden. Fra Kigali og Kampala får vi høre forskjellige versjoner om hvem som startet, og hvem som vant. I pressen kalles denne hendelsen nå «Kisangani 2″; nr. 1 er kampene i august 1999 som etterlot flere hundre døde. Det er vanskelig å forklare hvorfor Uganda og Rwanda skal krige mot hverandre i Kongo, der elva krummer seg som V. S. Naipul bekrev stedet i sin fantastiske bok fra 1960-tallet. Dengang Mobutu festet grep og det bandittveldet som fremdeles rår virkelig fikk feste.
Joseph Conrad skrev boken «The Heart of Darkness» i forrige århundre. Med en reise opp Kongofloden som ramme skildres mennenskelig grusomhet og ondskap. I dypet av Afrika dør mennesker uten at verden vet om det, eller bryr seg, skrev Conrad. Dengang var Kongo kong Leopold av Belgias eiendom og ble administrert etter ett overordnet prinsipp: Profitt.
I anledning det nye hundreår holdt avisen New Vision i Kampala en leseravstemning over hva hadde vært århundrets sang, århundrets journalist, århundrets nattklubb og så videre. Også århundrets arméoffiser ble kåret. Hvor ellers i verden ville det skje? Gjett hvem som vant! Coca Cola vant prisen som århundrets drikke, foran Nile Special Beer og Bell Lager.
I juni 2000 var det igjen tid for å gå til stemmeurnene i Uganda. Over 10 millioner stemmeberettigede kunne være med på å avgjøre om Uganda fremdeles skulle styres etter The National Resistance Movement´s «null-parti system».
Mange tilhengere av fler-parti system i Uganda anså valget som som et uttrykk for politisk svindel, og oppfordret til boykott. Om dette var grunnen til at så få som 51 prosent av de stemmeberettigede faktisk valgte å la sin stemme telle, vet ikke vi. Det vi vet er at av de som faktisk stemte, så støttet en overveldende majoritet — faktisk 91% — Musevenis NRM.
I forrige nummer av UgandaNytt utlyste vi navnekonkuranse for kalvene i Walukunyu. Det kunne vi spart oss; kvinnene viste råd.
Torstein forteller: «Vedrørende de tre kalvene i Walukunyu, en oksekalv og to kvigekalver, så fikk oksekalven navnet «Tor» etter ungkaren Tor Foss som har vist og utøvet en positiv interesse for prosjektet og kvigekalvene fikk navnene «Ingrid» etter Ingrid Opdøl, tidligere leder og «Inger» etter Inger Ubøe, tidligere sekretær i prosjektgruppen og begge etter en uvurderlig innsats for foreningen og prosjektet.
Dåpen ble foretatt av Hanna, Cato med kone Inger Lise og undertegnede. Det eneste problemet med dåpen var at Cato tidligere har undervist på søndagsskolen mens jeg har kystskippereksamen, så hvem var den mest kompetente? Vi gjorde det sammen!»
Torstein